S6049c.html Truls W Gedde-Dahl. Kort om hvorfor deltakende aksjonsmetoder bør integreres med tradisjonelle vitenskaplige vitenskaplige metoder. Notat 2 sider, 11. mai 2007 på www.fflh.no/dialog/S6049c.html

Innholdet ønskes kommentert (spesielt av NNDAmedlemmer) – foreslå f.eks. andre formuleringer!

HVORFOR DELTAKENDE AKSJONSMETODER BØR INTEGRERES MED ”TRADISJONELLE” vitenskapLIGE metodER

Målsettingen er at disse momentene vil motivere spesielt forskere og ledere med mer tradisjonell metodebakgrunn til å sette seg inn i premissene for deltakende aksjonsmetoder og sjølkunne trekke konsekvensene av sin bedre innsikt.

Disse metodene har til hensikt å finne og bruke all slags kunnskap som er relevant eller viktig for interessentene i en sak. I store deler av akademia avgrenses kunnskapsbegrepet til allmenngyldig eller generell viten. Relevanskravet innen de deltakende metodene gjør imidlertid at også spesifikk ”lokal kunnskap” ansees som fullverdig. Denne kan ikke brukes direkte i andre lokaliteter fordi den er forårsaket av faktorsamspill, kontekster, menneskelig og annen variasjon som er vanskelige å analysere og å beskrive verbalt. Men den kan bl. a. gå inn som en viktig del av lokalmiljøets tause kunnskap.

Slik kunnskap kan man i tilfredsstillende grad mobilisere ved deltakende aksjonsmetoder både via verbaliserende refleksjon men også via ikke verbalt grunngitte mer intuitive preferanser. I tillegg avslører disse metodene ofte at godkjente verbale uttrykk for generell kunnskap kan oppfattes på ulike måter av ulike personer og i ulike miljø. Logiske deduksjoner av generell kunnskap kan derfor baseres på lokalt omforente premisser. I en myndiggjørende dialog med helhetsvurderinger der alle kommer fritt til ordet (i) integreres således produksjon og bruk av kunnskap.

Det endelige mål for deltakende samarbeidsprosesser - enten det blir presisert eller underforstått - for disse tilnærmingene er å legge tilrette for alle menneskers likeverd i praksis (alle har noe fornuftig å bidra med, brukermedvirkning, etikk). Jo bedre man klarer å bruke denne basale intensjonen som et hovedpremiss både i det løpende arbeid og i evalueringer jo mer fleksibilitet, kreativitet og effektivitet blir som regel oppnådd.

Eksempler på deltakende aksjonsmetoder er deltakende læring og handling (PLA), deltakende aksjonsforskning (PAR, aksjonsforskning), Appreciative Inquiry (AI), flere familieterapimetoder og deres videreutvikling til organisasjonsutvikling samt aksjonslæring. Den siste har lange men ujevne og lite dominerende tradisjoner men er nå på full fart inn i pedagogisk virksomhet. Og det med god grunn for den kan bygge slike kulturer som tilstrebes i mer bærekraftige lærende organisasjoner.

ULIKE ROLLER I EN MYNDIGGJØRENDE KUTURUTVIKLING

Ikke minst ledere og ledertrenere både utenfor og innen UHfeltet, forstår nå etter hvert den store verdi av slike samarbeidsformer og kan derfor støtte utviklingen i denne retning. De aller fleste mennesker kan da også bli gode medarbeidere i prosjekter basert på deltakende aksjonsmetoder. Men i omgivelser som opp til nå har vært dominert av spesialister som autoriteter og konkurranse som verdi uansett om den går ut over samarbeidskvaliteter er det bare få som har fått slike personlige erfaringer og forutsetninger som må til for å bli en virkelig god tilrettelegger (katalysator) for prosjektprosesser eller trener for tilretteleggere og dessuten holde ut i lengden i prosesser der de andre medvirkende både skal ha og får ”hovedæren”.

Massiv satsing for at motiverte ledere (f.eks. på høgskolene) setter seg inn i hvor mye deres organisasjon kan godtgjøre seg av deltakende aksjonslæring/metoder og lager planer for hvordan de vil gripe saken an. UH-sektoren har til nå, med visse unntak, stort sett vært mer av en bremse enn en fremmer av deltakende aksjonsmetoder. Arbeidsmåten er på vei inn men tiden er nå moden for åpent å erklære den som viktig i et paradigmeskifte der den overordnede etikk spiller en hovedrolle.

Integrering av tradisjonelle og deltakende aksjonsmetoder vil kunne gjøre bruk av mye tidligere ubrukt kunnskap. Evaluering av de deltakende metoders nytte må legge til grunn premisset om at individene som interessentgruppene skal ha god total nytte av arbeidsmåten og at det er de sjøl som best kan vurdere dette.

På alle fagfelt der samarbeid mellom mennesker er en del av jobben kan og bør deltakende aksjonsmetoder seriøst vurderes enten det jobben er forskning eller kompetansebyggende virksomhet ellers i samfunnet.

Felteksempler som ikke bør indikere begrensniger:

· samarbeid i næringslivet med organisasjonsutvikling i bedrifter, kommuner og regionalt

· tiltak for vanskeligstilte grupper

· samarbeidstiltak for personalgrupper i skoler og barnehager

· nærmiljømøter i storformat

· lokale utviklingstiltak i utkanter og byer der alle interessenter: barn/ungdom, foreldre, næringsliv, hjelpetjenester, politikere, seniorer og frivillige bidrar i fellesskap

· lære å lære for elever, lærere og skoler (aksjonslæring)