S5872c Kari Strand fra Sydamerika mars 2006

S5872c Reisebrev fra Drømmespeilekspedisjonen torsdag 23.03.2006 05:57

Tjohei alle sammen!

Her kommer et reisebrev fra Drømmespeilekspedisjonen.

Karoline, Gudrun og jeg har reist i 5 uker nå, men det kjennes som et halvt år. Jeg spiller inn folks historier (3 til 10 min), hvor de ut fra 6 spørsmål presenterer seg selv, sine drømmer og neste skritt på vei til drømmen. Karo tar portretter og Gudrun filmer veeeldig close up når de forteller. Alt dette skal vi sette sammen til en utstilling. For de som kjenner Goffmann, Gran og den gjengen der handler det mye om hvordan presentere seg selv til fremmede i løpet av noen minutter. Vi er sammen med disse folka fra en halvtime til en dag eller mer.

I går kom vi tilbake hit til Caracas, etter å ha vært på det mest øde stedet Drømmespeilekspedisjonen (som skal skifte navn ) har nådd så langt. Chuao, en liten landsby langs kysten, som bare kan nåes med båt. Landsbyen er et kakaokooperativ. Landsbyfolka har overtatt en plantasje og deler inntektene mellom seg. Dit kom vår ekspedisjon og en gjeng sirkusartister som har "Circo Social" annethvert år i landsbyen. De lærer barna ny-sirkus triks, lager små forestillinger og denslags. Vi fikk uheldigvis bare med oss forberedelsene, men har selvfølgelig en sjonglør på bånd. Herlige dager, mye stillhet og ingen eksos!

Veien til Chuao fra Caracas er noe heftig. Se for dere en knallblå buss, dekorert med alt fra Snurre Sprett til Santa Maria, girlander og glitter hos sjåføren.

Kjåka full buss med all bagasjen i midtgangen fredag ettermiddag. Over et fjell. Opp og ned igjen, med en sving hver 15 meter. Sjåførene tuter før hver sving. I den første svingen møtte hornet vårt hornet til en annen buss...og begge bussene kjørte i grøfta. Heldigvis. etter det hylte halve bussen før hver sving, hyl som gikk over til operasang fra sidemannen hver gang det gikk bra. En to og en halv times berg-og-dalbane tur med kjempehøy musikk. rett fra bussen bar det ut i en liten båt på de største bølgene jeg har vært ute i småbåt med før vi endelig kom frem ti Chuao akkurat idet det ble mørkt.

Og da mener jeg mørkt, for strømmen hadde vært borte i tre dager. Vi fikk oss et rom hos en familie, og satt oss på plassen like ved kirken og snakket med folk, som vi kjente igjen på stemmen dagen etter. Aldri har jeg sett så mange stjerner!

Turen til Chuao er nesten som et bilde på hvordan det er å reise rundt med prosjektet vårt. Vi møter veldig forskjellige folk som vi kommer tett innpå i løpet av kort tid. Hittil har jeg spilt inn 60 historier. Korte, lange, overfladiske, glade, triste, betroelser, tårer... All slags folk. Veldig kjekke mennesker, som tar oss med hit og dit. Hjem, på yndlingsplassen, på jobb...og enda ikke en eneste skurk (vi banker i bordet hver dag!) Vel, vi har nok møtt en del skurkaktige, som av en eller annen grunn vil beskytte oss mot andre skurker og som sier "ikke snakk med fremmede!"

Venezuela har vært intenst, selv om det nok er et stykke fra militærkupp og jeg enda ikke har stått på barrikadene. Vi har hatt god hjelp av venner her.

Filmlæreren til Gudrun har laget en dokumentar for noen år siden i en fattig bydel her, el Pedregal. en liten bydel inneklemt i et av Carcas´ rikeste områder. de har kooperativer som forbedrer husene til folk, arrangerer aktiviteter, mye avgjøres på folkemøter osv. vi ble kjempegodt mottatt. siden dokumentarfilm Leizola er helt der og min venn Alex jobber for president Chavez, og siden de visste at vi fikk audiens til direktøren for utenriksdepartementet og denslags folk ble vi vel ekstremt godt mottatt, og som en reklamekanal for bydelen. En kveld ble vi tatt med på en etter-feiring av kvinnedagen, hvor det ble delt ut priser til kvinner i bydelen. Vi visste ikke at vi var spesielt inviterte før vi hørte navnene våre ljome utover høytaleranlegget. Kooperativet i el Pedregal hadde sendt ut syv menn/gutter som fulgte oss, sørget for at bussen ikke kjørte før vi hadde sitteplass, dirigerte trafikken når vi krysset gate og denslags komiske greier. på coctail selskapet etter prisutdelingen kom det stormende presidenter ditt von datt, fiffen i Caracas...og vi smilte og skålte til vi nesten fikk latterkrampe. Det hele toppet seg med ordføreren "the mayor", en ekte chavista, karismatisk til tusen i 30 årene med uniformscasualklær, tydelig stjerne på ryggen og greier. puh! Der møtte vi også Carmen, 78 år, et rivjern av en dame som vi har vært hos i dag. Hun har servert oss de utroligste historier, ostefritter og whiskey.

I morgen reiser vi til Buenos Aires. Vi ser frem til å komme til "God luft"!

Gleder meg til å se dere alle sammen igjen. Husker på dere! Og så må dere huske at jeg får høre mange historier, men forteller også mange om dere, om stort og smatt i Norge!

Smil, klem og vink fra Kari