Oppdatert 15. februar 2006

S5787 Fondet for Lokale helseforsøk: En intern uferdig rapport av 4/7-2005 har underlag i samtaler i april 2005 med ca 20 som har arbeidet – ofte lenge - med deltakende aksjonsmetoder i Norge. (Deltakere på to entimers verksted på konferansen Organisasjoner som begeistrer mai 2005 har også via sine synspunkt på utsagn fra informantene bidratt på sin måte).

Vi hadde ikke arbeidsmuligheter til å fullføre det skriftlige arbeidet, men "spleiselaget" bestående av Are Thorkildsen, Helge Hiram Jensen og Truls W. Gedde-Dahl (delsponset av Fondet) fant at lærdommen vi fikk vil komme godt med i seinere virksomhet med deltakende metoder.

Rapportutkastet har tittelen:

Her følger de tre intervjuene som Helge tok og som de tre informantene godkjente utformingen av – teori-tilleggene er Helges egne refleksjoner

Gunnar Øygard:.……Å omvende motkreftene

Reidar Andreassen:...Mellom institusjonsviten og grasrotkunnskap

Marit Sanner:………..Etikken kommer forut for teknikken

Intervju med Gunnar Øygard

ved Helge Hiram Jensen, Fondet for Lokale helseforsøk, 2005

- Da jeg leste Robert Chambers tidlig i 80-åra fikk jeg klargjort en ellers vag innsikt. Chambers satte ryddige ord på det. Jeg tenkte at hvis jeg hadde visst det før, ville jeg ha ønsket å gjøre ting annerledes - men jeg ville neppe fått lov.

- Hvis man vil nå fram med spredning av PLA, kommer det an på tidsperspektivet. Det finnes sterke motkrefter i profesjonene. Folk kan være gode praktikere når de er i felten men likevel bli fanget av profesjonsspillet etter hvert.

- Vi i Bistandskommisjonen 1996 var for lite presise til krav om operasjonalisering av våre synspunkter om kunnskapsbygging og kontrollsystemer i organisasjonene. Mange kunne dermed gi blaffen i å bygge opp det nødvendige system for en klar og åpen politikk.

Reinås sin gruppe (som har utredet UDs håndtering av flodbølgekatastrofen i desember 2004) er konkret. Hvis vi hadde tenkt på at et byråkratisk system har en fantastisk evne til å gjemme bort ting, burde vi ha vært tilsvarende tydelige.

- Storskala-jordbruk er som industri, der har du ressurser til å tilpasse deg, men i veiledningsarbeid for 1000 småbønder kan du enten lage pakkeløsninger eller spre kunnskapen til bøndene. Sovjetunionens landbrukspolitikk var ekstremt standardisert. De hadde en utrolig tro på sentral kunnskap, på profesjonenes kunnskap.

- Et sted i Afrika hvor det var tradisjon for å bygge hytter som sto til de falt ned, tenkte man på samme måten med europeiske hus, men det fikk større konsekvenser når de falt ned. Ideen som var vettug med hyttene var ikke vettug lenger. Enten burde man bygd vedlikeholdsfrie hus, eller hus som var laget for å være midlertidige. Private utbyggere og særlig turistnæringen har heldigvis brukt mer lokale materialer og lokal byggeskikk.

Intervju med Reidar Andreassen, psykiatrisk sykepleier

ved Helge Hiram Jensen

for Fondet for Lokale helseforsøk, prosjekt A10C5

- Vi arbeider for tiden med et drama på liv og død, der vi drar familie og venner av pasienten aktivt med. Å få pasienten til å tre fram og begynne å snakke er et langt skritt. De andre rundt må prøve å forstå, men nettverksmøtet skal også være en arena for å snakke om hvordan det er å være de rundt vedkommende. De vil gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan. For folk med psykiske lidelser kan det være som for dem med rusavhengighet: de pårørende er "med-avhengige"

- Unntaksvis kan det hende at den egentlige pasienten som har problemene sitter hjemme (og ikke er med på møtet), litt sånn som når mobbeofferet skifter skole i stedet for mobberen

- Det kan være økonomisk besparende å håndtere kriser der de oppstår heller enn på sykehus. Beredskapsteamet på Vindern i Oslo har en liknende oppfatning. De mener det gjøres mange unødvendige innleggelser.

- Vi sidestiller den kompetansen, den "erfaringskunnskapen" som pasienter og pårørende har med vår type kunnskap. Nettverksmøtet er en arena der vi utveksler kunnskap.

- Dette fører til økt kunnskap, og færre tilbakefall, eventuelt at pasienten søker hjelp tidligere neste gang behovet skulle oppstå.

- Fagpersoner frykter ofte å komme ut av kontoret der terapeuten har kontroll, men kontoret kan være en vanskelig arena for den som søker hjelp. Vi foretrekker hjemmearenaen. I følge evalueringsrapporten foretrekker folk uten unntak dette. Men jeg har også blitt møtt med at "skal ikke folk få fred der heller?" Det må vi respektere. Etikken i det er enormt viktig.

- Institusjoner på toppen med makt definerer mye av hva som er riktig. Det er ikke lett å røske i det.

- Men når vi ser på hva som skjer andre steder, særlig i utlandet, tror vi at tida jobber for oss.

- Vi tenker på dette som en grasrotbevegelse. Mental helse og vi dro det i gang i Valdres. Det var mye motstand i ledelsen, så derfor var arbeidet ren idealisme i starten.

- Jeg ser ikke motstand som noe negativt, siden det utvikler oss.

- Det er få ting som har utviklet seg ved at folk er snille og lydige. De som stikker hodet fram får til ting.

- Vi bruker mye tid på å bygge teori som legitimerer det vi holder på med. Likevel mener jeg vi gjenoppdager gammel kunnskap. Vi gjenskaper en situasjon som er analog med et leirbål der mennesker satt i ring og håndterte ting sammen.

- Prosessen må få opp dialoger. Det er viktigere enn resultatet. Det er nesten så sterkt at når dialogen er oppe og går (har vi oppnådd hovedmålet).

- Vi må også kunne akseptere løsninger som går på tvers av hvordan vi ville levd våre liv. Det vi kan bidra med er å beskrive tenke-alternativer og handlingsalternativer.

- Vi snakker (ofte) rett ut, slår hull på myter i familien. Dette handler mye om "timing". Går vi ut for tidlig, blir døra slått hardt igjen. Vi "sitter på henna" som vi sier (informanten demonstrerer metaforen ved å legge hendene mellom stolsetet og lårene). Vi kan vite ting, men vi vil ikke komme med det for tidlig. De må også komme med sin kunnskap om hva som fungerer. Det kan være mye drama i slike møter. Derfor er dette en kunst.

- Mange nettverksmøter handler om det å be om hjelp, å bry andre. (Som pasient) føler man ofte at man har lite å bidra med, det er behov for en arena der man har mye å bidra med. Vi bruker pasienter som veiledere for fagpersoner, og prøver å snu en svakhet til en ressurs.

- Da sier vi at vi kom ikke lenger. Kanskje må ting synke inn. Kanskje må vi vente på at pasienten kommer i en krise, og da står vi klar.

- Vi synes metoden har mye å bidra med, for eksempel ved å ha nettverksmøter for en hel klasse. Men dette er avhengig av at voksne, som lærere og terapeuter, tar tak i ting. Vi har brukt denne typen metode på en arbeidskonflikt der verneombudet på arbeidsplassen hadde tatt kontakt med oss.

UTDYPING: VIDEREUTDANNINGEN

- Vi har laget en videreutdannelse på Høgskolen i Gjøvik. Mange måtte avlære den ordne-fikse, trøste-bære-holdningen som særlig mange i sykepleieryrket har. Å vise at jeg har forventninger til deg handler også om å vise tillit.

- For å jobbe slik vi ønsker må man kunne faget. Men man må være villig til å jobbe med egne ting, ellers kan man ikke jobbe med alle overføringene og motoverføringene i nettverksmøtene. Det er enormt mange kommunikasjonslinjer i et slikt møte.

- Man må ha "god grounding" som vi sier. Vi bruker ofte mye energi på en "fritt flytende oppmerksomhet", å bare være til stede, men kan ikke fange opp alt.

- Man må tore å kunne gi mye av seg selv uten å føle seg utrygg som fagperson. Vi advarer studentene om at dette ikke er noe for alle.

- Man må også like å jobbe slik vi gjør så det blir en integrert og personliggjort kunnskap. Man må lære seg "å puste" for å kunne gjøre dette. Eneste måten å lære det er gjennom mester-svenn-opplegg.

- I utdanningen bruker vi en del rollespill, også med pasient i rolle. Vi bruker pasienter som veiledere for fagpersoner. Vi har også hatt en pasient som senere tok eksamen i vår videreutdanning.

- Overskriften på denne intervjurapporten er valgt både for å stemme overens med informantens språkbruk, og for å gi assosiasjoner til en kunnskapsteori som vinklingen i denne framstillingen er inspirert av.

- Informanten kaller pasientens og de pårørendes lekmannsforståelse for "erfaringskunnskap" som er like verdifull som profesjonenes ekspertkunnskap. Samtidig er han opptatt av profesjonsveldets topptunge institusjoner med makt som bestemmer hva som er "sant".

- Dette er ganske analogt med Deleuze og Guattari sin sosiolingvistiske teori om kunnskap og sosial makt. Kunnskapssystemene har både en pragmatisk og en semantisk side. Sammenfiltret med forholdet mellom teorien og det den beskriver (pragmatikk), er systematiske forhold mellom teorien og annen teori (semantikk). Samtidig er språkbruken (og teoribruken) i seg selv en kroppslig, materiell virksomhet, og står derfor i relasjon til andre slags materielle prosesser, som kapitalopphopning, infrastruktur og kommandolinjer.

- Derfor beskriver Deleuze og Guattari språksystemenes semantikk ideografisk eller genealogisk, som institusjonalisering av språklige og / eller teoretiske hegemonier. Den kontinuerlige dannelsen og omdannelsen av slike symbolhierarkier er samtidig også hele tiden sammenfiltret med kryssende kommunikasjonslinjer og konkurrerende virkelighetsoppfatninger.

- Dette er altså en slags nettverksteori om kunnskap. Kunnskap blir beskrevet som etablerte kommunikasjonslinjer mennesker imellom og mellom mennesker og ting. Dermed blir profesjonskunnskap delvis relativisert til sosiale forhold av konvensjonell dominans. Teorien åpner derfor for å verdsette andre kunnskapssystemer, gjerne de som på en eller annen måte framstår som "alternative" i forhold til ekspertveldenes kunnskap.

- Nettverksmøter for behandling av psykiske lidelser kan framstå som dialogiske møter mellom forskjellige virkeligheter. Når slike møter er vellykkede, vil dialogen kunne få pasienten og andre berørte til å skape ny forståelse som er bedre egnet til å hanskes med hverdagens problemer. Sosiolingvistisk sett kan slik virksomhet fungere undergravende på profesjonsveldenes etablerte sosiale og teoretiske hegemoni.

- I et slikt pespektiv skal man ikke til forundres over at det kreves mye personlig mot fra terapeuten sin side. Som person er vedkommende nødt til å fri seg fra den hierarkiske sannhetens lukkede kosmos, og åpne seg for det de relasjonelle sannhetenes åpne mangfoldighet.

Intervju med Marit Sanner

ved Helge Hiram Jensen

for Fondet for Lokale helseforsøk, prosjekt A10C5

- Det viktigste for å lykkes som tilrettelegger i arbeidet med myndiggjøring av barn og unge i ulike livssituasjoner, er et godt menneskesyn og et godt hjerte. Det blir gjennomskuet med en gang hvis de du jobber med ikke merker at du vil de godt.

- Jeg tror at mye av det vi mennesker gjør, handler om at vi er redde, da er det lett å søke tilflukt i kunnskap og metodikk.

- Vi må ha mot til å være oss selv i arbeidet vi gjør. Derfor synes jeg det er trist å være på høyskoler og høre studentene fortelle at de fortsatt lærer å holde avstand til dem de skal gjøre en innsats for. Barn og unge som er avhengig av hjelpeapparatet spør : "Hvorfor skal jeg fortelle noe om meg til noen som ikke forteller noen ting til meg?"

- Forandringsfabrikkens forandringsfilosofi har hentet inspirasjon fra PLA, Participatory Learning and Action. Likeverdig deltakelse er en av bunnplankene i tenkingen vår. Vi vil forandre nedenfra og innenfra. Når menneskers sanne tolkninger av virkeligheten kommer fra, kan fasader og spill smadres. Vi tror også lyst er et godt utgangspunkt for forandring og at vi gjennom å finne veier til lyst og engasjement, lettere finner veier til de forandringer deltakerne reelt ønsker.

- I Forandringsfabrikken jobber vi på tvers av fagfelt fordi vi svarene vi får fra barn og unge på hva som skal til for å få det bedre er så grunnleggende like i barnevern, psykiatri og for de som sliter i skolen eller i en organisasjon.

- I ulike prosjekter lar vi folk komme fram med egne virkelighetsbeskrivelser og deres ideer til forandring. Ofte legger vi til rette for direkte møter mellom de det gjelder og de som har makt til å forandre.

- "Unger fra psykiatri kan ikke stå foran pressen og prate på TV" sa flere fagfolk i prosjektet "Livet under 18". Her skulle barn og unge melde til FN hvordan det er å vokse opp i Norge. For første gang i verden skrev de direkte i en regjeringsrapport. Med støtte fra foreldrene, lot vi unge fra psykiatri og barnevern formidle direkte til presse og fagfolk hvordan det er å vokse opp i Norge – sett fra deres ståsted.

- Vi lar barn og unge lage stillingsannonser for slik de ønsker lærere, psykiatriansatte eller fritidsledere skal være. Ting som går igjen er å være snill, ha humor og selvironi, at voksne må være rettferdige og ærlige. .

- Ideen med det arbeidet vi gjør er å fremme glede og livsutfoldelse. Folk skal ta i bruk erfaringer de sjøl har, for å skape seg et bedre liv og et samfunn som er mer likeverdig.

- Jeg hadde villet samlet folk og vært sammen over tid. Det kunne starte med å dele erfaringer – gjennom å bruke kartleggingsmetoder på grunnleggende problemstillinger. Vi kunne jobbet i grupper, dele erfaringer og komme med ideer. Jeg tror å få folk til å gi det beste av seg selv, handler om å skape gode settinger. Spesielt i forhold til barn og unge er dette grunnleggende. Da blir svarene ofte helt forskjellige i forskjellige settinger.

Tittelen på denne intervjurapporten er "Etikken går forut for teknikken". Det er ment som en parafrase over eksistensialsimens slagord "eksistensen kommer forut for essensen". Men det er nok ikke Jean Paul "Helvete-er-de-andre" Sartre sin versjon av eksistenskalismen som står informantens ytringer nærmest.

Derimot kan det være mer interessant å sammenlikne hennes svar med den mer moralfilosofiske eksistensielle retningen som gjerne kalles "personalisme" eller "dialogisme".

Emmanuel Lévinas kaller det for Den Annens Humanisme - en humanisme som ikke søker sitt grunnlag i den cartesianske opplysningens individuelle rettigheter, men i forpliktelsen overfor den Annen.