Kronikk i Klassekampen 28. juli 2004 (nederst her er det lagt til noen referanser og sitater)

Shiva H. Adhikari og

Truls W. Gedde-Dahl

Kronikk

Over hele verden blir det brukt mange ulike prosedyrer for å løse konflikter av denne type. Samspillet mellom stat, naturvernorganisasjoner og lokalsamfunn varierer nokså mye. Men det som for oss synes nokså klart er at vi vil tjene på å finne fram til felleskriteriene for de framgangsmåtene som best inkluderer folks verdier og ressurser. Og her gjøres det interessante erfaringer.

Et eksempel som er brukt av flere i denne debatten er Nepal. Staten ønsker der å bidra til å holde det biologiske mangfold i verden vedlike ved å verne en relativt stor tigerpopulasjon. Blant annet hevder noen at om man skulle matche denne innsatsen og gjøre en tilsvarende innsats i Norge burde måtte man kunne tolerere langt flere ulver og andre rovdyr her. Andre advarer imidlertid imot å kopiere den statlige rovdyrpolitikken i Nepal. Denne blir nemlig ikke utformet og praktisert i samspill med lokalbefolkningen. Da hjelper det lite at noe av statens turistinntekter brukes til lokale tiltak som de lokalt ikke bestemmer noe over.

Men eksempelet med vern av vilt rundt Shivapuri nasjonalpark i Nepal, krever utdyping. Undertegnede, Shiva, vokste opp i en landsby like ved og jaget villsvin fra åkeren nesten hver natt i flere uker før vi kunne høste restene av avlingen. Villsvinene truer eksistensgrunnlaget for de fattige bønder som holder til like ved nasjonalparken. Likevel vil staten ikke gi bøndene tillatelse å skyte så mange villsvin som folk lokalt ønsker seg det. Det kom mange eksperter og organisasjoner fra andre land, også Norge, for å forsøke å løse de problemene villsvinene påførte bøndene. Nå har jeg fem års norsk utdanning i naturforvaltning og har lært hvordan problemene er blitt håndtert i mange rike land i verden. Etter dette blir mitt spørsmål rett og slett hvorfor skal de nepalske myndighetene jobbe tettere med rovdyreksperter fra utlandet enn med lokalbefolkningen? Disse ekspertene klarer ofte ikke å få til en bærekraftig forvaltning av rovdyr i sine egne land!

I det siste tiåret har det vært en sterk spredning av god metodikk for samarbeid i og med lokalsamfunn. Jules Pretty er professor ved senteret for miljø og samfunn ved universitetet i Essex, Storbritannia. Han har lenge gitt viktige bidrag til dette arbeidet. I tidsskriftet Science (12/12-2003) oppsummerer han hvordan en slik tilnærming øker den positive sosiale kapital. Han sier det omtrent slik:

"I hele verden har man nå stort sett godtatt at det er nødvendig å verne naturressurser fra menneskelige ødeleggelser og utbytting. Og det viser seg at mange klarer å få til en bærekraftig forvaltning av naturressursene ved å organisere seg i lokale grupper. Nesten en halv million slike grupper er blitt etablert fra begynnelsen av nittitallet. De har tatt sikte på kollektiv forvaltning av naturressurser og tilbyr oss et veivalg mot bærekraftig styring, forvaltning og drift av samfunnets felles naturressurser. For lokalt ansvar fører til økt myndiggjøringen og større tillit til hverandre og til andre."

Slik samarbeidsmetodikk vil gjøre at regler for og praksis i forvaltningen vil falle mye bedre sammen og kan brukes på alle felt innen forvaltningen av menneskelige ressurser. Det gjelder en stor del av menneskers virke i så vel de fattige, men ennå mer i de rike land. Med hensyn til kunnskap, omsorg og helse har man hatt vellykkete pionerprosjekter i Norge. Men fremdeles er mulighetene som ligger her på alle nivåer og områder, likevel altfor lite utprøvd og kjent i Norge.

Ansvarsoverføring og kunnskapshjelp til lokalsamfunn skaper gode kjedereaksjoner. I Nepal har man fått dette helt greit til i forvaltningen av felles skogressurser i bufferområdene mellom nasjonalpark og landsbyene. Vi innrømmer at de praktiske utfordringer kan være større når det gjelder rovdyr, men påstår at prinsippene bør være de samme.

Det er selvfølgelig viktig å bevare et stort biologisk mangfold. Men i debatter om dette har det svært ofte dreiet seg om for eller imot rovdyra, eller ekstreme former for forvaltning av disse. Om man vil utvikle kontrakter mellom interessentene i en sak, kan man i pakt med fredsforsker Galtungs kraftige oppfordring til "både-og" få en balansert dialog om vernet av ville dyr. Der bør de langsiktige og ulikartede konsekvenser for menneskene – enten det er i Nepal eller i Norge – få tilstrekkelig vekt. Personer med tomme mager eller som lever i frykt for ville dyr og tap av eksistensgrunnlag, kan vanskelig ta vare på et stort biologisk mangfold.

Det ville være godt om beslutningstakere i Norge kunne oppfatte vårt innlegg her som en delvis konkretisering av det den norske

statsminister avsluttet sitt innlegg i Dagsavisen 5/6 med: "Hensynet til naturen og til lokal verdiskaping kan gå hånd i hånd". ---

Fondet for Lokale helseforsøk

==============================================================================

Referanser og sitater som gir mer av sammenhengen kronikken står i:

S5583c Jules Pretty. Social Capital and the Collective Management of Resources. Science 2003; 302:1912-1914. (evt kopi fra Fondet) Det som er fritt oversatt herfra siteres:

S5583b Jules Pretty, David Smith. Social Capital in Bioversity Conservation and Management - Conservation Biology 2004: 18; 631-638 (evt fra Fondet) Jfr. også artikkel om Økologisk landbruk, Klassekampen 2/8 2002.

(S4434 Jules Pretty, Guijt I, Scoones I, Thomson J. Participatory learning and action . A trainers guide. IIED Participatory Methodology Series. 1995, 270pp. Dette er den mest utbredte håndboka om samarbeidsmetodikken PLA i verden, kommet i flere opplag)

Kronikken viser ellers til:

S5534a Johan Galtung: bådeog. En innføring i konfliktarbeid. Oslo 2003 Kagge Forlag AS, 234s.