S5544b Bjørn Vassnes. Forskningens onde sirkel. Kronikk i Dagbladet 4/2-04 www.fflh.no/dialog/S5544b-vassnes.html (fra Forskningsjournalistikk1.doc)

Bjørn

Vassnes

forskningsjournalist.

Alle forsøk på bortforklaringer til tross, det er ikke til å komme utenom at Norge har et problem med både forskningen innen realfagene, og med rekrutteringen til disse (At UiO kom relativt bra ut av "universitetenes VM" nylig, skyldes gamle nobelpriser, der tilogmed priser fra 1911 kunne gi poeng). For eks Finland har dobbelt så mange realiststudenter. Verken myndigheter eller politikere synes å skjønne alvoret, eller å ha vilje til å gå inn i problemet. Det snakkes om å styrke matematikkfaget med ên time, i noen klassetrinn. Men ingen snakker om å gjøre noe med det som blir bærebjelken i framtidas næringsliv: biologifaget. Og ingen tør å spørre om det virkelig er nødvendig at ungene har hørt om Moses i fem-seks år før de hører om Darwin.

Det er ikke bare grunnlaget for framtidas (eller nåtidas!) næringsliv vi snakker om, der stadig mer av produksjonen involverer biologi og informasjonsteknologi. Det er også forutsetningene for å opprettholde et troverdig demokrati i en verden der stadig flere av veivalgene må tuftes på vitenskapelig kunnskap: Tenk på klimaproblemet, tenk på ny biomedisinsk teknologi, som stiller oss overfor helt nye praktiske og etiske utfordringer.

Vi opplever stadig (sist i forbindelse med bioteknologiloven) at politikerne ikke har greie på hva de stemmer om, og at de heller ikke får noe hjelp fra media.

Men hvem har skylden? Svaret er mer komplisert enn mange mener: Dr.med. Jarle Breivik setter fingeren på et viktig punkt i sin kronikk 20/1: Det er ikke bare massemedias feil at allmennheten er så dårlig informert om vitenskap, og spesielt om den vitenskapen som vil prege det nye århundret: biologien. Skylden ligger vel så mye i skolen (men har også historiske røtter, som jeg skal komme tilbake til). Man kan faktisk ta landets høyeste utdannelse uten å forstå verken hva et gen er, eller hva evolusjon er – noe vi stadig får beviser for både i aviser og tidsskrifter. Og det i en tid da resten av verden forsøker å omstille seg til biosamfunnet, der kunnskaper om biologi, medisin og informatikk vil bli stadig viktigere.

Min datter i sjette klasse er ennå ikke blitt fortalt noe som helst om gener og evolusjon, men blir derimot to-tre timer i uken fortalt hva Bibelen og andre gamle skrifter sier om hvordan verden og livet ble til. Hvorfor må Norge være et annerledesland på akkurat dette området? I alle andre land vi pleier å sammenlikne oss med, er religion en privatsak. Når politikere og skolefolk klager over for liten tid til undervisning, hvorfor må da gamle myter prioriteres framfor vitenskapelig kunnskap? Hva slags kunnskap hjelper oss best til å forstå den moderne verden? Og hvorfor diskuteres aldri skolens innhold? Er det ingen politikere som tør å henge bjella på katten?

Breivik nevner kreasjonismens fremmarsj, nylig eksemplifisert med kristne medisinerstudenters krav om at Bibelens skapelsesberetning må likestilles med evolusjonslæren. At nettopp medisinerstudenter krever dette, er bekymringsfullt, sett i lys av at det meste som skjer innen moderne biomedisin bare kan forstås ut fra evolusjonen. Det neste blir vel at håndspåleggelser likestilles med skolemedisinsk behandling.

Men de kristne kreasjonistene hadde ikke representert noen trussel dersom de ikke hadde hatt allierte innen store deler av norsk akademia og norske medier. Jeg tenker på den utbredte skepsisen, for ikke å si fiendligheten, mot naturvitenskap generelt, og biologi spesielt, som har preget norske humanister og samfunnsvitere siden 60-tallet.

Dels er dette en skepsis som går langt tilbake: Den bunner i den vestlige kulturens skille mellom sjel og kropp, som fikk sin moderne formulering i Lockes tese om at vi fødes som "blanke ark", og Descartes’ om de to adskilte verdener – den åndelige og den fysiske. I nyere tid er denne ideen blitt utviklet dit hen at kulturen lever sitt eget liv, løsrevet fra naturen.

En konsekvens av dette var at biologien ble uinteressant for kultur- og samfunnsviterne (en fatal utelatelse, ifølge nyere atferds- og kognisjonsforskning).

Det spesielle ved Norge var at her fikk dette synspunktet en ekstra dimensjon gjennom den såkalte "positivismekritikken", fra Hans Skjervheim og hans disipler. Skjervheims utgangspunkt var egentlig at samfunnsvitenskapene og naturvitenskapen måtte basere seg på ulike metoder, fordi deres materiale var så forskjellige. Han bygde på den filosofiske hermeneutikken (utviklet av Heidegger), og hadde et legitimt poeng. Men begrepet "positivisme" ble etter hvert et mer upresist skjellsord brukt mot naturvitenskapen som sådan (hvordan kunne naturviterne være så arrogante at de trodde de satt med "sannheter", skjønte de ikke at all kunnskap var "sosialt konstruert"?)

Positivismekritikken ledet etter hvert til en fundamental skepsis mot naturvitenskapen, som kom til å dominere den akademiske offentligheten i Norge. En viktig faktor var den særnorske praksisen med exphil, som i prinsippet kan være en utmerket ordning, men som i virkeligheten ofte fungerte som en forskole i vitenskapsfiendlighet. Da jeg tok exphil tidlig på syttitallet, var det helst fysikken som ble stemplet (det var jo fysikerne som utviklet atombomben), mens det etter hvert er biologien med dens påståtte "biologiske determinisme" som er blitt hovedfienden.

I flere tiår har denne vitenskapsfiendligheten fått dominere i den norske offentligheten. De få naturvitere som har tort å ta til motmæle, har raskt blitt sablet ned, eller rett og slett ikke fått slippe til, og har etter hvert gitt opp. Dørvokterne, i avisenes kultur- og debattredaksjoner, og i de såkalte kulturtidsskriftene, har alle vært humanister og samfunnsvitere oppflasket i den "antipositivistiske" tankegangen, med minimale kunnskaper om naturvitenskap generelt, og om biologi spesielt. I et slikt klima har det heller ikke vært bryet verdt å prøve å gi ut bøker som tar opp biologi og naturvitenskap på en annen måte enn som ideologiske skyteskiver. De få som har kommet har enten blitt tiet i hjel eller avskrevet på rent ideologisk grunnlag (biologi = determinisme, og dermed reaksjonært).

Uten åpninger på bokmarkedet, uten åpninger i tidsskriftene, uten åpninger i massemediene, har vilkårene for å presentere de nye vitenskapelige perspektivene og utfordringene vært fraværende. Og hvordan skal man da kunne nå fram til allmennheten og politikerne med budskapet om at Norge er i ferd med å falle fullstendig av lasset?

Forskningen i Norge er havnet i en ond sirkel: Media makter ikke å fortelle hvilke vitenskapelige og kunnskapsmessige utfordringer vi står overfor, dermed blir ikke politikerne tvunget til å gjøre noe med skolen eller høyere utdanning, realfagene får lav prestisje, vitenskapsfiendligheten får råde både i akademia og mediene, og dekningen blir deretter. Og sirkelen ruller videre.

En slik sirkel kan ikke brytes på ett sted. Man må ta tak i problemet på flere nivåer, men kanskje først og fremst gjøre noe med skolen. Det er vanlig å si at det er lite handlingsrom for politikerne i dag, men her er faktisk et felt det går an å gjøre noe, selv uten å tilføre skolen masse nye midler. Det er nok å omprioritere. Men her mangler norske politikere tydeligvis både viten og vilje.