S5373Larvik.html

Rasten M. Sterk satsing på nærmiljøutvikling. Folket nr 15 – 29. aug 2002, s. 8-9.

Kommentar i PLAnytt 51:

Reportasje fra Larvik der det arbeides etter svært gode medvirkningsprinsipper på mange plan. Et eksempel er at rådmannen har 65 enhetsledere under seg – noe som bare kan fortolkes slik at han og politikerene er villig til å fordele og dele på myndighet (=empowerment). I lengden forutsetter nok dette stor åpenhet og kontroll nedenfra (=samarbeid med brukerne). Det siste foregår (i alle fall indirekte) gjennom skolekretsvise nærmiljømøter og tilsvarende dialogmøter for spesielle interesseområder som f.eks. rus. Kanskje det beste eksempel på helhetlig oppfølging av de myndiggjørende prinsipper som ligger til grunn for PLA og kunne avledes fra PLA – ikke minst når man får dybdevirkning ved å integrerer erfaringer fra de mange opplegg som har startet uavhengig av PLA pga menneskets sosiobiologiske samarbeidsmuligheter. Man kan like gjerne snu det ved at f.eks. Multisystemisk terapi (MST), Løsningsorientert tilnærming (LØFT) og Dialogkonferanse tar opp i seg erfaringene og teknikkene fra PLA. I Larvik har man startet friskt ved å bruke det beste fra alle medvirkninghold også det som stammer fra den mest moderne management-tenkning (Jfr "Forhandlinger" S5243a i PLAnytt ) . Formelt sett er hatten på mye av arbeidet "Safe Community" bevegelsen via Forebyggende team der Larvik har lagt størst vekt på å finne prosesser som fører dit. Tilretteleggerne i Larvik har fått opplæring og konsulentbistand fra Bjørn Hauger og andre konsulenter i Sareptas A/S.

I Larvik kommune har man som mål at det skal det være mulig å leve det gode liv. En målsetning som er for viktig til å bli overlatt både til ekspertene – og tilfeldighetene.

Larvik har landets beste kvinnelige håndballag. Men disse håndballjentene finner man ikke bare på toppen av serietabellen, man finner dem også igjen i kommunens handlingsplaner. Det er ikke tilfeldig, for et møte med Larvik kommune virker som et møte med en kommuneadministrasjon som er mer enn vanlig bevisst på at den er der for innbyggernes skyld og at det gode liv er lettere å oppnå når man lokker fram og bruker de ressursene som finnes i hver enkelt.

Planmessig arbeid med en slik utfordring, har ført med seg en internasjonal sertifisering av Larvik som "Safe Community". I juni kunne prosjektleder Bente Foss skru opp plaketten, men den er det minst viktige, smiler hun som har vært primus motor i den omfattende søknadsprosessen, og er leder av kommunens Forebyggende team.

10 andre norske byer og steder har oppnådd den samme sertifiseringen, som har til hensikt å skape mest mulig trygge lokalsamfunn. Både når det gjelder konkrete, fysiske skadereduserende tiltak, men også miljø- og trivselsmessige forhold. For Larviks del gjaldt det å oppfylle hele 12, omfattende kriterier, og arbeidet startet for alvor i 1998. Og det er slett ikke over i og med sertifiseringen. Den forplikter til forsatt planmessig arbeid, og til samarbeid og idéutveksling med andre "Trygge lokalsamfunn" både i Norge og resten av verden.

Når prosjektleder Bente Foss forteller om denne prosessen formelig lyser hun av engasjement. Sammen med Hanne Øyen Herland og Lill Tove Skoglund utgjør hun Forebyggende team, som har en strategisk funksjon innen de føringene som Larvik har valgt å legge i det å være et "Trygt lokalsamfunn".

Og for Larviks del innebærer det en bevisst holdning til brukermedvirkning og dialog med kommunens innbyggere. Bente er nøye med å understreke overfor Folket at disse føringene er noe kommunen har valgt å legge i denne prosessen selv – andre "Safe Community" kommuner har tenkt og gjort annerledes, men i Larvik har det skjedd med klar støtte fra en kommuneledelse som har nedfelt klare prinsipper om medvirkning, dialog og delegering. Kommunen opererer da også bare med to ledelses-nivåer, rådmannen – og 65 enhetsledere. En titt innom rådmannen med stab viser et topp moderne kontorlandskap, fleksibelt og innbydende, konstruert for å sikre effektiv utvikling av informasjon.

Det overrasker derfor ikke at kommunens årsrapport foreligger på CD-rom med kort og begripelig oversikt over kommunens mål og planer, samtidig som det vises til Det Fullstendige Balanseregnskap, der ikke bare finanskapital, men også brukerkapital og humankapital er med å utgjøre det totale regnskapet ….

Bente forteller at kommunen gjennom denne prosessen også har bygget opp et kvalitetssystem der alle tjenester som kommunen skal utføre er beskrevet i kvalitetshåndbøker, slik at ingen skal være i tvil om hvordan man skal løse enkeltoppgaver innen de ulike enhetene. Det skal bare være å slå opp, sier Bente.

– Vi har det veldig moro på jobb, vi har ofte dager der vi har stjerner i øynene, og det henger nøye sammen med at vi har definert vår rolle til å være tilretteleggere. Det er folk selv som skal ha eierskap til de utfordringene som omgir dem, vår oppgave er å kunne legge til rette best mulig for at det kan bli som folk ønsker – og så skal vi bidra

til å skape anledninger slik at kommunens innbyggere selv kommer på banen med de ønsker og behov de har. Og det gjelder absolutt alle aldersgrupper – fra eldre som er opptatt av å redusere faren for å brekke lårhalsen – ned til barneskolen og de ulike nærmiljøene i kommunen, forteller Bente.

Vi skal ha planverktøy og kontakten inn mot de forskjellige etatene slik at ideer og forslag ikke blir hengende i lufta, poengterer hun.

Og gløden og entusiasmen kommer godt med, for selv om slagordet er "der det gode livet lever", kommer det ikke av seg selv.

Barn og unge står selvsagt i fokus hos Forebyggende team, og den rusmiddelpolitiske handlingsplanen er dets klare instruks. Den har en djerv, men inspirerende, målsetning: "I samarbeid med barn, ungdom, yngre voksne og deres foreldre, skal Larvik kommune bistå i nærmiljøutvikling og med tjenesteproduksjon, på en slik måte at misbruk av rusmidler ikke blir attraktivt."

Planen gjelder for 2000-2003, får plass på ei A3-side, og allerede midtveis i perioden kan det krysses av for mange gjennomførte tiltak. – Vi får tilbakemelding om at vi også oppnår resultater, sier Hanne Øyen Herland, litt i tvil om det lyder for ubeskjedent. Men samtidig er alle tre opptatt av å spre erfaring med at det nytter å jobbe planmessig og målrettet, også på dette feltet.

Vi merker oss er at det administrative ansvaret for gjennomføringen av planen er forankret sentralt i rådmannens stab. Det Forebyggende teamet skal videreutvikle det arbeidet som allerede er i gang og har ansvar for å koordinerende for eksempel politi, foreldre/foreldreorganisasjoner, fylkeskommunale tiltak og frivillige organisasjoner. Samt å koordinere tildelingen av kommunale midler.

– Det er viktig at en slik plan er oversiktlig, og det er viktig at den har konkrete målsetninger som det går an å gå tilbake til og krysse av for. Det hjelper til å holde motivasjonen oppe når ting går litt tungt. Og alt slikt arbeid går i bølger, understreker Bente.

Og fra planen kan det blant annet krysses av for gjennomføring av en omfattende ungdomsundersøkelse, etablering av en egen oppsøkende virksomhet, samt nærmiljø-konferanser og dialogkonferanser som årlig blir holdt ved tilsammen 16 ulike steder i kommunen.

Og nettopp disse konferansene har vært litt av en bærebjelke i å oppnå den reelle kontakten og innflytelsen fra Larviks egne innbyggere. Metodikken er både enkel, engasjerende og effektiv, slik at Forebyggende team ofte har kommet både inspirert og overveldet tilbake fra disse arrangementene. Konferansene har greid å utløse masse kreativitet og engasjement, og konkrete, konstruktive forslag til forbedringer av nærmiljø, forslag som så blir føyd inn i kommunens planer.

– Hvordan er disse nærmiljøkonferansene lagt opp?

– Vi har delt opp kommunen i områder som følger barneskolekretsene. For å gi konferansene en lokal forankring og unngå at de skulle bli overstyrt fra administrasjonens side, fant vi lokale samarbeidspartnere innen skolen, frivillige organisasjoner, vellag og liknende, alt etter som hvem som allerede var engasjert i nærmiljøet på stedet. Bjørn Hauger, fra konsulentfirmaet Sareptas, hjalp oss med opplæring av prosessledere. De ble satt inn i en enkel metodikk som både skal bidra til at alle kan komme fram med sine synspunkter og føre fram til prioriterte forslag på den samme kvelden. Disse lærte i sin tur opp lokale gruppeledere, og på møtene ble de frammøtte delt i grupper som fikk hver sine tidsbegrensede oppgaver.

– I denne sammenhengen er det to ting som er viktig å nevne, understreker Bente, det første er at vi alltid tar utgangspunkt i det som fungerer bra, og jobber derfra for å få til ting enda bedre. Dermed unngår man å låse seg i et problemfokus som blokkerer for kreativiteten allerede i starten. Det andre er at det ikke er lov til å komme med mishagsytringer eller motforestillinger til forslag som den enkelte kommer med. Vurderingen og prioriteringen blir gjort i neste omgang – og presentert i plenum på lysark. Alt på en kveld.

Fra det andre året det ble kjørt slike prosesser hadde man også med straksmidler i størrelsesorden 10–60.000 kroner som konferansens deltakere fikk myndighet til å beslutte bruken av.

– Dette har nok fungert som et incitament til å reise seg fra sofaen å bli med på konferansene, men nå går det mot at vi finner en annen måte å fordele midler på, rett og slett fordi vi opplevde etter hvert at fokus ble for stort på det aktuelle beløpet, understreker Hanne Øyen Herland.

Hun smiler over hele fjeset når hun tenker på den første konferansen hun var med på i Kvelde, ei lita bygd med 450 innbyggere der 100 mennesker møtte fram. Noen uker etterpå får alle deltakerne et referat, der forslagene blir integrert i en større plan. Ei nærmiljøgruppe får så ansvar for gjennomføringen av de konkrete tiltakene.

– Det er avgjørende for slike prosesser at både folk og det som kommer fram blir tatt på alvor. Folk er så vant til å bli overstyrt, derfor tar det gjerne litt tid før de virkelig forstår at de har både et ansvar og en mulighet for å gjøre noe med forholdene rundt seg. Og det er jo vårt fremste mål, at folk selv eier sine utfordringer, og et engasjert nærmiljø er samtidig på god vei til å bli et trygt nærmiljø, understreker Bente.

Dialogkonferanser har samlet 300 ungdommer i tre omganger og har hatt ulike temaer om for eksempel, vold, sex, rus. Alt under overskriften "Vi bryr oss".

Igjen understreker Bente hvor viktig det er å forankre et slikt tiltak på skolen og i nærmiljøet. Og hun forteller hvordan hun kom til et FAU-møte for å få en forankring for denne måten å arbeide på. Helt bevisst kom hun ikke med et ferdigsnekret opplegg, vel vitende om at opplegg som blir tredd ned over hodene på folk ikke gir de samme resultatene som de som det gjelder jobber seg fram til selv. Først etter halvannen time løsnet det og det var mulig å få til en summing to og to og etter hvert få avklart en målsetting, hvilke aktiviteter man ønsket å satse på, dato osv.

– Men det er avgjørende viktig å tore å vente, for resultatet blir noe helt annet når engasjementet kommer innenfra.

For å gjennomføre dialogkonferansen med deltakelse av alle, trengte man gruppeledere. Man valgte å bruke elevrådet som gruppeledere, noe elevrådsrepresentantene opplevde som kjempestas, og responsen blant de unge var overveldende: "Endelig kan vi bidra med noe sjøl".

Og ideene har ynglet:

– Alt fra samarbeid foreldre i mellom om å kjøre hjem fra fester, til forslag om å få yngre helsesøster, ler Hanne.

Konferansene har også satt opp verdiliste for sin skole.

Som et ledd i den langsiktige planen for barn og unge som ble utarbeidet for 2000–2003 er det etablert et oppsøkende ungdomsteam.

– Vi jobber på systemnivå, og ikke så mye en til en med ungdommene, forteller Elisabeth Holøs, en av tre medarbeidere i teamet som har snart fungert i ett år. Hovedoppgaven er å drive forebygging i forhold til rus og teamet retter seg hovedsakelig mot unge sosialhjelpsmottakere.

– Vi er på tilbudssida, understreker Elisabeth. Vi spiller på nettverk og bruker mye SMS og telefonkontakt. Etter hvert har flere og flere blitt oppmerksomme på oss og tar kontakt også når det er akutte problemer. På denne måten avdekker vi en del behov som denne gruppa har, som vi kan ta videre over etatsgrensene. Vi passer på at vi kan være fleksible og lett tilgjengelige. Hvis vi får en henvendelse for eksempel fra et hjem, så reagerer vi og kommer med en gang, men så kan vi gjøre en avtale om å komme tilbake om fjorten dager. Men det er viktig for oss å kunne reagere momentant.

I Larvik er det slik at skjenkeavgiften kommunen innkasserer går til forebygging, etter at utgiftene til kontroller trukket fra. Det vil si at kommunen disponerer 4-500.000 til forebygging.

– Men vi er opptatt av at også andre enn kommunen har ansvar, understreker Elisabeth. Og vi vil nå prøve å få i stand et samarbeid med næringslivet på lystbetonte og muligens nytenkende måter. Og da tenker vi for eksempel i samarbeid med frisører og få et tilbud til jentegrupper. De er jo så opptatt av hud og kropp. Derfor er det slik at når vi er ute og møter folk har vi hele tiden i bakhodet: Hvordan kan du være en ressurs for oss?

Håndballjentene til Larvik er allerede nevnt, de går inn som "faddere" og er med det forebyggende arbeidet. Skjønt man like gjerne skulle stryke "fore" og kalt det for "byggende arbeid", for det er rett og slett det de holder på med i denne aktive Vestfoldkommunen.

<bildetekster:>

<08 Sterk statsing 01. jpg>

Bente Foss, Lill-Tove Skoglund og Hanne Høyen Herland utgjør forebyggende team i Larvik kommune (foto: Marit Rasten)

<08 Sterk statsing 02. jpg>

Elisabeth Holøs er en av tre medlemmer i Larviks oppsøkende ungdomsteam. – Det er viktig for oss å kunne reagere momentant, sier hun (foto: Marit Rasten).