S5295c Gedde-Dahl T W. Inspirerende for tilretteleggere av læring. Bokmelding Folket 5/2002 side 5.

www.fflh.no/dialog/S5295c-folket.html (jfr også PLAnytt 46)

Forfatteren har erfaring fra 8 land og 30 år i skolen. Der har han hele tida observert og vurdert virkningen av ulike måter å stimulere læring på. Det å få ulike elever til å erfaringslære ut fra hver sine indre forutsetninger og ytre rammevilkår er en rød tråd i boka. De eksemplene han tar med synes å bekrefte at han sjøl har lykkes i dette skriver vår anmelder Truls W. Gedde-Dahl i Fondet for Lokale helseforsøk.

Georg Ulvehøj
Jeg intelligent? Ja!
121 sider
Libretto forlag 2002

Tittelen på denne boka appellerer nok ikke til alle. Men den bør ikke skremme noen fra å lytte til hva Georg Ulvehøj egentlig vil formidle. For i denne "felthåndboken" han samlet mange praktisk pedagogiske prinsipper konsentrert og lett tilgjengelig. De kan være til hjelp for medvirkere i læringsprosesser enten det nå er som elev eller lærer i skole, videre utdanning eller arbeidsliv. Boka kan bli både en utfordring og en støtte til å bevisstgjøre og sette ord på enkelte elementer. Jeg fikk i alle fall et enklere helhetsbilde av den pedagogikk jeg tror på.

Forfatteren har erfaring fra 8 land og 30 år i skolen. Der har han hele tida observert og vurdert virkningen av ulike måter å stimulere læring på. Hans praksis har derfor ført til erfaringslæring om læring. Det å få ulike elever til å erfaringslære ut fra hver sine indre forutsetninger og ytre rammevilkår er en rød tråd i boka. De eksemplene han tar med synes å bekrefte at han sjøl har lykkes i dette.

Forfatteren sier han har fått svært lite hjelp fra tradisjonell pedagogikkteori. Dette samsvarer med at en fersk oversiktsartikkel i Reviews of Education Research om multikulturell undervisning ikke nevner aksjonsforskning i det hele tatt. Men både Participatory Learning and Action (PLA) og bruk av Ulvehøjs læringsopplegg er eksempler på aksjonsforskning som virker på dette området. Boka har fire sider med referanser til teori. Der har han valgt ut skrifter som stemmer bra med hans egne erfaringer.

En teori forfatteren henviser til gjelder de mange "intelligensene" menneskene har (MI = multiple intelligences). Ulvehøj utvider antallet fra 6 til 10 og disse står sentralt i boka. Alle intelligensene forekommer hos hver av oss men med nokså ulik mengde av hver. Slik får vi ulike profiler av våre indre forutsetninger for å lære det ene eller andre. Han beskriver intelligensene under stikkordene: språklig , matematisk/logisk, motorisk, tredimensjonal, musikalsk, sosial, selvinnsikts-, hukommelses-, intuisjons- og integrerende intelligens. Denne inndelingen kan sjølsagt diskuteres og det antyder han også sjøl men litt for langt ute i boka. Etter å ha lest og tenkt over saken ser jeg nå at nytten av inndelingen er mye større enn jeg først trodde. Hans forslag synes i hvert fall å ha virket bra i praksis. Den operasjonelle nytten for lærer og elev av å finne ut av de sterke sidene hos eleven begrunnes og eksemplifiseres. Som Hans M Borchrevink lærte meg for to tiår siden, og som vel nå snart har fått alminnelig gjennomslag hos fagfolk, gjelder å bruke sine sterke sidene for å komme godt i gang med egen utvikling. Dette gjelder ikke minst for de med meget ujevn intelligensprofil. De svake sidene bedres hurtigere på denne "indirekte måten" enn ved å ville forbedre de svake fag direkte. Det har man dessverre tidligere hatt som prinsipp i skolenes spesialundervisning.

En annen viktig virkning ved bruken av MI tror jeg vel Ulvehøj ikke nevner. Opplegget kan nemlig gjøre det mye lettere for tilretteleggeren å oppdage, respektere og huske de medvirkende som de meget forskjellige og unike personer de egentlig er. Dybden i denne erkjennelsen har stor betydning for hvor godt hvert læringstiltak vil virke.

Svakheter ved boka finnes også. Blant annet forstyrrer ulik rekkefølge av intelligensene i tegningene. Å bruke "Paretos lov" på fordelingen av intelligensene virker litt anstrengt. Teksten om AH/HD kan virke uheldig om man oppfatter den for bokstavelig. Antar vi derimot at hans observasjon av fravær av tilsvarende oppførsel i timer under hans tilrettelegging er riktig kan vi trekke våre egne slutninger. Da kommer vi kanskje til at med ekstremt god anvendt pedagogikk vil problemene rundt AD/HD barn kunne bli mye mindre enn uten slik innsats. Så utfordringen blir: hvor langt er forskningen på slik praksis egentlig kommet i dag og bør den intensiveres?

Til slutt vil jeg si at det er litt merkelig men slående hvor godt samsvar det i hovedsak er mellom læringsprinsippene i denne boka med å få utviklet den enkelte elev best mulig og prinsippene i PLA som primært sikter på at grupper skal få en ikke bare god men best mulig utvikling. Det synes altså som det bare er i luftige teorier det er store motsetninger her. Som promotoren av PLA har Robert Chambers alltid med seg en lærebok med samme hovedtanke som den i Georg Ulvehøjs bok. På første side står det bare: Use your own best judgement at all times. På andre side bare: Use your own best judgement at all times. På 3. , 4., 5., ....100. side står det også: Use your own best judgement at all times. Det tok meg over ett år før jeg forsto at det lå så mye det utsagnet at det virkelig fortjente en hel bok. Foreliggende bok forstod jeg raskere.