S5230sjiraff.html

Både i Sverige og Danmark er et nytt språk i ferd med å utbre seg. Det kommer fra USA, men får flere og flere tilhengere rundt i verden. Til nå finnes det i 21 land. Det kalles Nonviolent Communication – eller sjiraffspråket, og det er den amerikanske psykologen Marshall Rosenberg som har utviklet det.

Av Marit Rasten

Dette språket er utviklet etter at Rosenberg gjennom 30 år har jobbet med konflikthåndtering blant fanger, sosialt utstøtte og i slumbefolkninger. Ved å knytte an til sjiraffens væremåte, kontra sjakalens, har han lagt an en pedagogisk tone som selv barn kan forstå.

En hverdag som er full av sjakal- eller ulvespråk, som svenskene foretrekker å kalle det.

"Barnas verden er så full av ulvespråk at det er vanskelig for en voksen som ikke jobber i skole eller fritidshjem å forstå det," skriver en svensk skolemann, som har prøvd ut Rosenbergs språkmodell på sine elever.

Men dette handler ikke bare om språk og holdninger barn i mellom. Det gjelder for alle aldersgrupper, men ved å bruke hånddukker av dyrene som illustrasjoner gjør Rosenberg det lettere for alle å forstå hvor han vil hen.

Hans utgangspunkt er at sjakalspråket i høy grad er et resultat av vår kultur, og det er med å legge beslag på mye energi som kunne vært brukt mer konstruktivt, og det legger opp til kamp mellom mennesker, en kamp som kan få voldelig utganger.

Sjakaler ser på andre som kilden til sinnet sitt. Og da blir det slik at fysisk og psykisk vold skjer på grunn av noe som foregår "uti der".

Sjakalen holder seg nær bakken og er svært opptatt med å få dekket sine behov der og da. De som benytter sjakalspråket tror at ved å analysere og putte folk i bås, så har de forstått dem. Og ut fra dette ståsted kan de gjerne komme med utsagn som "han er en idiot", "hun der er ’ikke god’ altså" eller "De der er kulturelt tilbakestående".

Når en setter merkelapper på andre ut fra om de er gode eller onde, handler rett eller galt, kommer det gjerne utsagn som "Du er så ...". Og slike utfall fører automatisk til at mottakeren går i forsvar og til motangrep.

Og dette gjelder ikke bare blant barn.

"Du kommer alltid for sent, du blåser visst i at jeg må vente på deg hver eneste dag!" kan være opptakten til en hverdagslig sjakaldialog også blant voksne, både kolleger og ektefeller. Den som slik opplever at han blir angrepet går direkte i forsvar og ingen av partene klarer å nå inn til følelsene som ligger bak både utbruddet og handlingen.

Mens det er dit Rosenberg ønsker at man skal komme for å få til en ikke-voldelig kommunikasjon.

Hva fant han hos sjiraffen? Jo, han fant et vesen med så lang hals at den hadde oversikt, samtidig som den er stor og sterk og visstnok har verdens største hjerte. Og den ser seg ikke tilbake.

Han forklarer derfor sjiraffspråket som noe som går ut fra hjertet, men ikke på noen måte i en selvfornektende retning. Tvertimot.

Modellen er bygd opp med fire steg:

1: Det jeg observerer. For eksempel "Når jeg ser at du kommer minst ti minutter for sent ..."

2: Det jeg føler. Det kan uttrykkes : " ... blir jeg irritert .."

3: Det jeg ønsker/trenger: " ... fordi jeg trenger at du hjelper meg om morgenen ..."

4: De handlinger jeg ønsker at den andre skal gjøre: " ... og jeg vil at du forandrer vanene dine, slik at du kan være her klokka 8.00, vil du gjøre det?"

En grunnleggende tanke i modellen er at hver og en har ansvar for sine egne følelser, og det skal komme fram i måten kommunikasjonen bygges opp på, og en sjiraffkommunikasjon har med alle fire elementene. Meninger som "jeg blir sint fordi du ..." er sjakalspråk. I sjiraffspråket uttrykker man sine egne subjektive følelser og behov. "Jeg blir sint fordi jeg ønsker at ..." Et slikt budskap ansvarliggjør avsender og kan skape en helt annen reaksjon hos mottaker. Kan skape, fordi det ikke bare krever trening i å gi fra seg budskapet på denne måten, men også for mottaker å høre hva avsender faktisk sier. For her er det snakk om å bryte dype vaner. Men når det fungerer oppnår man "den gode sjiraffdansen."

Rosenberg hevder at kulturen lærer oss at det er visse ting man må gjøre og andre ting man ikke må gjøre, om man vil eller ikke. Dette føres videre av autoriterer som ved å anvende straff og belønningssystemer bygger opp en verden av krav. Disse blir forsterket gjennom språket som er bygd opp av klassifiseringer og diagnoser. Vi lærer oss, og fører videre, et språk som passer for et hierarki og som understøtter troen på at vi ikke har frie valg. Derfor bidrar begreper som rett - galt, normalt – unormalt, til å forsterke vår forestillingsverden som vi senere prøver å dytte på andre.

På det svenske nettstedet, som presenterer sjiraffspråket, understrekes det at modellen i starten kan virke veldig tidkrevende. Men man vil snart merke at det er en investering som lønner seg. De svar man får tilbake fra samtalepartneren er forbløffende, energi som kan brukes konstruktivt blir frigjort ganske fort.

Den danske journalisten og forfatteren Benny Alex, skriver i Alkoholpolitisk magasin, om misbrukere som har vært fengslet og kommer ut igjen etter et fengselsopphold med en sterk følelse av sinne og selvforakt – at man er null og niks og uten nytteverdi for samfunnet. Derfor søker man naturlig tilbake til det miljøet som støtter denne tankegangen. Men Alex skriver om Rusty Thomas (42) som møtte Rosenbergs ideer i fengselet, og brukte et par år på å tillære seg dette nye tankemønsteret. I dag er han en fri mann fordi han har brutt det tankemønsteret som er knyttet til misbruk.

- Når trangen til alkohol eller stoffer kommer, og det gjør den stadig, så innser jeg at det er fordi jeg har et udekket behov. Ikke for øl, eller stoff, eller penger, men for noe langt dypere. Kanskje er det behovet for selvrespekt, medfølelse eller verdsettelse. Og når jeg først har oppdaget det virkelige behovet bak trangen til å drikke, prøver jeg å finne måter å tilfredstille behovet på som er livsbejaende og har færre omkostninger, sier Thomas.

Et annet kjennetegn på sjiraffer er at de ikke bruker energi på hvor fint det hadde vært om ting hadde vært annerledes. De holder seg i nåtid og gir klart uttrykk for hva de ønsker her og nå.

Når de er opptatt av hva de ønsker, sier de det, i stedet for hva de ikke ønsker. Noe som er svært utbredt; "kutt ut det der, slutt med det, ikke gjør sånn ..." Rosenberg konstanterer tørt at folk ikke kan gjøre et "gjør ikke".

Denne enkle sannhet har slått rot i stadig sterkere grad i pedagogikken også her i landet. Bak denne ikke-voldelige kommunikasjonen ligger følgende holdning, som Rosenberg summerer opp slik: "Vær så snill, gjør dette, men bare hvis du kan gjøre det frivillig, under totalt fravær av frykt, skyld, eller skam. Hvis det er frykt, skyld, eller skam som motiverer deg, har jeg tapt."

<Bildetekst:>

Den amerikanske psykologen Marshall Rosenberg bruker sjakalen og giraffen som eksempler når han legger fram sin modell for en fire-trinns ikke-voldelig kommunikasjonsform som han kaller for sjiraffspråk. (Foto: Thomas Arnbo/STR./ Scanpix Nordfoto).