S5230innvandr.html

"Lokalbefolkningen knuste myter om misbruk..." blant innvandrere ; i Folket nr 17/02 s17 av Marit Rasten

Man antok tidligere at de 3 millioner innvandrere i England ikke hadde større rusproblemer. Men ved å engasjere interesserte grupper i lokalmiljøene som fikk opplæring og support klarte disse å avsløre at situasjonen ikke var så enkel. Den kunnskap Undersøkelsen førte til ble lokalsamfunnenes eiendom og således til stor hjelp for deres eget fortsatte arbeid med utfordringene. Et godt eksempel på at samarbeid mellom universitet og lokalsamfunn kan bli meget vellykket bare man tør. Dr Room mente at i folks søking etter identitet kan forholdet til rusmidler være en betydelig faktor. (PLAnytt 52)

Lokalbefolkningen knuste myter om misbruk

Blant Storbritannias 55 millioner innbyggere tilhører tre millioner etniske minoritetsgrupper. Av disse kommer halvparten fra Asia, nærmere bestemt India, Pakistan og Bangladesh.

I det engelske behandlingsapparatet lever flere myter om disse gruppenes holdning til rus.

Av Marit Rasten

Mytene skal ha det til at "Hvis det i det hele tatt finnes misbrukere fra Asia, så trenger de ikke hjelp fra behandlingsapparatet." "Folk fra Asia bruker ikke rusmidler – og de få som gjør det vil ikke injisere." "Religionen forbyr å bruke rusmidler, derfor er det ikke et problem".

Ved University of Central Lancashire, ved senteret for Ethnicity & Health har forskerne innsett at det er et gap mellom mytene og virkeligheten. I stedet for å la helsearbeidere slå seg til ro med at denne gruppa er vanskelig å nå, spurte de om det ikke kunne være slik at det var de selv som var vanskelig tilgjengelig for denne minoritetsgruppa. Og for å finne svar på det, utviklet de en spesiell modell som Dr. Jane Fountain og Dr. Moria Winters presenterte i en workshop på Metropolis konferansen som nylig ble avholdt i Oslo.

De gikk ikke bare løs på å de usynlige barrierene overfor denne minoritetsgruppa, men også den barrieren som eksisterer mellom universitet og lokalsamfunn. I stedet for å sende forskere ut for å finne omfanget og karakterer av rusproblemer blant den asiatiske minoritetsbefolkningen, gikk universitetet ut med annonser i lokalpressen for å knytte til seg interesserte til å danne interessegrupper, såkalte Community Groups for å delta i prosjektet. Disse skulle så settes i stand til å "forske" på lokale basis. Deltakelsen var lønnet og responsen på kampanjen var overveldende. Av 160 grupper ble 47 valgt ut og 204 personer kom til universitetet for å få de nødvendige kunnskapene om rusmidler og hvordan de skulle møte denne gruppa og gjøre undersøkelsene selv.

Dr. Jane Fountain understreket at dette rent ressursmessig var en krevende modell. Det kostet også mye penger, men avlønningen forpliktet deltakerne på en helt annen måte enn et utelukkende frivillig engasjement ville ha gjort. Universitetet hadde et team på hele 13 medarbeidere som lærte opp og støttet de 204 deltakerne. Prosjektet inkluderte også en hjelpetelefon som fikk over 400 oppringninger.

– Selve prosessen, som gikk over to år, var like mye verdt som sluttrapporten, understreket Fountain. Hun la ikke skjul på at det hadde gått med flere søvnløse netter, men det skulle vise seg at de fikk igjen for innsatsen. Og regjeringen som støttet utviklingen av denne modellen, bør også ha fått valuta for pengene.

De undersøkelsene som ble gjort viste at det var langt mellom myter og virkelighet, og de ga et meget godt utgangspunkt for å lage lokale, ruspolitiske strategier. Men først og fremst viste det seg at møtet mellom deltakerne i gruppene og innvandrerne ble en døråpner inn til hjelpeapparatet. En bi-effekt var det også at helsetjenesten ansatte flere fremmedkulturelle, noe som bygger ned barrierene for å oppsøke den.

Men, som dr. Fountain understreket, den største gevinsten ved hele prosjektet har vært at de kunnskapene og den entusiasmen som deltakerne viste forblir i befolkningen og den opphører ikke selv om det offisielle prosjektet avsluttes. Og den brede deltakelsen har ført til at lokalsamfunnet nå har et eierskap til sin egen rus-strategi, og minoritetsgruppen har følt seg møtt og sett på en måte som har stor verdi i seg selv.

Dr. Robin Room ble introdusert av Bernt Bull som en av de i verden som har best kjennskap til multikulturell rusproblematikk. Og han viste til at menn gjerne endret sitt forhold til rusmidler fra det de var vant til hjemmefra i løpet av fem år i det nye landet, mens kvinner var mer konservative og her tok det gjerne en generasjon før man tilpasset seg de nye omgivelsene.

Room viste også at forholdet til rusmidler er en betydelig identitetsskapende faktor. Tradisjonelt har det vært slik at de som drar fra hjemlandet tar med seg de vanene som var på den tida de dro. Mens vanene i hjemlandet kan endre seg, så kan innvandrergrupper danne konservative reservoarer i forhold til rusmiddelbruk i sitt nye hjemland. Selv om verden har krympet, mener Room at omgang med rusmidler fortsatt har stor betydning som identitetsskaper når man kommer til et nytt samfunn. Det dreier seg jo først og fremst om en sosial handling, en form for markering

<Bildetekst:>

– Det viktigste denne gangen var ikke sluttrapporten, men selve prosessen, sier Dr. Jane Fountain ved University of Lancashire. (Foto: Marit Rasten)