– Jeg er fortsatt slått over hvor uvanlig det er å spørre dem det gjelder når en skal få til en forandring, sier Eva Dønnestad (37) som driver forandringsfabrikk.

Av Marit Rasten

– Møt meg hos Frk. Larsen!

For en som ikke er lokalkjent i Kristiansand, kunne det godt ha vært en av Eva Dønnestads mange venner. Men Frk. Larsen ligger i Markens gate 5, uten å være det minste uanstendig av den grunn, og byr sine gjester på både mat og kunst. Den kreative atmosfæren slår imot så fort en trår over dørstokken, derfor er ikke overraskelsen stor over at Harald Stensland fra Kolon reiser seg fra bordet der Eva sitter, og overlater en ferdig oppvarmet stol til undertegnede.

– Dette blir nesten som et kontor, skjønner du, ler Eva og lar latteren flagre like mye som ermene på kjolen sin.

Mørk og fager, sterk og intens er hun en dame som ikke nøler et sekund med å være seg selv. Verken i uttrykk eller klesdrakt. Og hun er en virkelig Eva, en skapelsens kvinne. Hjertevenn med ordene, men også med sang, drama, skulptur, saks og lim og hva hun nå enn måtte finne på å bruke. Ikke minst når disse tingene kan bidra til å forløse noe i andre mennesker på en annen måte enn de kjære ordene hennes kan.

Sammen med Marit Sanner er denne mangfoldige jenta nemlig "direktør" for Forandringsfabrikken i Redd Barna, selv om hun sikkert ikke ville drømme om å kalle seg noe slikt. For status, stillingsbetegnelser og roller lar hun seg ikke imponere av. Tvert i mot mener hun at det er for mange som lar seg dupere av de som vil imponere. Selv vil hun mye heller la seg bevege.

– I det å være imponert ligger det implisitt en plassering i noe over og noe under. Mens bevege, det er noe som skjer langs én linje, fra et hjerte til et annet, kommer det raskt. Og det er uråd å vite om denne tanken er nybakt som varene hos Frk. Larsen eller tint opp som varene hos ... Det er best jeg stopper der. Sarkastisk humor som rammer de som allerede ligger nede har Eva lite sans for. Akkurat som mobbing. Et av de siste store prosjektene for den spennende Forandringsfabrikken er nemlig "No1out" – et stort anti-mobbingsprosjekt. Men ellers er humor å betrakte som et næringsmiddel.

Eva er oppvokst i Skien, men har i en årrekke bodd i Kristiandsand. Her er hun gift og mor til Isolde, ti år. Et par år til, og det spørs om Isolde vil gjøre som moren sin, la seg fange av ordene ved å skrive av dikt av Karin Boye.

– Det er ganske fantastisk, jeg mente jeg forsto disse diktene den gangen, og det gjorde jeg naturligvis, på min måte, smiler Eva.

Denne ikke helt vanlige fritidssysselen understøttet et bilde av en Eva som ville gå sine egne veier og som ikke var redd for å synes. Tvert om. Hun sang i band, elsket å stå på scenen og bli sett, for etterpå å vende tilbake til skrivingen av Boye-dikt, men også etter hvert egne tekster. Som tenåring var hun overbevist om at hun skulle bli psykolog eller psykiater, og hadde sommerjobb på lukket psykiatrisk mannsavdeling. "For å lære menneskene bedre å kjenne" sa hun til sin mor, som for øvrig lurte på om ikke det kunne skje under mindre dramatiske omstendigheter.

– Det er synd at vi som voksne blir så flinke og hektisk oppegående at vi glemmer å søke den naturlige balansen, sukker hun. – Apropos balanse, akkurat nå er det nesten så en må løfte beina ekstra når en går, så mange som legger seg flate …

Dermed røper Eva en start på et morgenkåseri i P2. En formidlingskanal som hun har hatt i en årrekke hvor hun både får bruke ordene <kursiv> og stemmen. For det siste gir henne like mye glede som det første, og reaksjonene fra P2s lyttere er mange.

– Jeg er overrasket over hvor mange som får med seg disse få minuttene!

Kåseriet anser hun som en glimrende anledning til å undre seg fram til et ørlite dytt, eller et presist spark inn i en aktuell samfunnssituasjon. Og det er en helt annen arena enn gjennom poesien, der hun til nå har gitt ut to diktsamlinger. Skjønt hun kan bruke den poetiske tilnærmingen også i denne formen.

Men nå gjaldt det altså folk som lå nede for å angre sine synder.

– Jeg lurer på om ikke horisontalen burde være flere forunt enn mennesker i en angrende posisjon. Ikke minst nå, midt i julerushet, er det en stor lengsel etter horisontalen. Og jeg undrer meg på hva som skjer når en legger seg ned, ser ting fra en annen vinkel, ser man andre ting da? Er det først fra denne posisjonen jeg kan se stjernehimmelen, kanskje også den over der hvor Jordmor-Matja bor?

Med stolthet og latter forteller Eva at hun skapte en tittel, som en kunstner siden lagde et bilde av, og den tittelen lød "Den dagen jeg la meg ned."

Men det blir definitivt ikke denne dagen. Tiden fram til hennes neste avtale løper allerede fort og hundre hjemmelagede julekort er ikke helt ferdige ennå. Men det skal de visst bli. Visse ting er viktigere enn andre for henne. Og hva det skal være, vil hun selv bestemme over.

Familie og venner er absolutt blant de viktige, selv i et program som syder av aktivitet. I løpet av de siste årene har hun og Marit Sanner besøkt 60 kommuner. Da er det ikke rart hun innrømmer at hun baler med balansen mellom tempo og hvile, men også mellom det å gi og ta imot. Det siste er vanskeligst.

– Av og til flykter jeg fra det jeg lengter mest etter.

Et sukk synker ned i bordplata.

På forhånd hadde jeg sagt til Eva at jeg ville høre om hva som er drivkraften hennes, og i sukkets etterklang gir hun svar på det.

– Den henter jeg fra landskapet langt der inne. Fra troen på en kjærlighet som rommer mer enn jeg kan fatte, men som jeg ikke er så interessert i å skulle fatte heller. Og hvis det jeg sier nå blir for luftig, så betyr det konkret at det jeg kjenner igjen i det andre menneske, uansett hvilken alder, livssituasjon, bakgrunn, kultur og legning vedkommende har, driver meg. Og det som blir meningsfylt er å få fram – forløse – den energien folk har inne i seg!

Nå snakker Eva både på utpust og innpust.

– Det ligger en enorm kraft i det menneskelige møte. Og jeg tror folk har større muligheter for å vokse ved at en jobber med å forløse denne energien, enn ved å grave i fortida, i alle fall grave for mye, modererer hun.

Og hun vet hva hun snakker om, for i tillegg til å kåsere og ta i bruk skribenten i seg i bøker og magasiner driver hun forandringsarbeid på heltid. Et arbeid hun og Marit Sanner har drevet sammen i 4-5 år og som er blitt en del av Redd Barnas kultur- og livsutfoldelses satsing.

– Det kan høres banalt ut, men grunntanken i det vi holder på med er likverdstanken og "det kunne ha vært meg". Vi er ikke et trendy ideutviklingskonsulentfirma, vår basis er tanken om at alle har rett til å utfolde seg. Dermed blir "medvirkning" et nøkkelord, understreker Eva.

Et ord Marit hadde med seg fra et opphold i Uganda, men som bare ventet på å treffe Eva – som gjenkjente det med det samme.

– Det er nok av folk som skriver flinkhetens evangelium. Vi ville nå alle, i erkjennelsen av at det er flere mennesker her i verden enn de som trenger seg fram i første rekke og har lært seg å komme til orde. Deres tanker er like verdifulle, mente vi og startet opp prosjektet "Unge uttrykk", brobygging fra kultur– til sosialsektor. Da dro vi rundt, forteller Eva, til krisesentre, støttesentre, barnehjem, flyktningemottak, skoler, fritidsklubber, organisasjoner for å se og høre om "hvordan er hverdagen din?" Og det overraskende for oss var hvor uvanlig dette spørsmålet var! Jeg må si at jeg fortsatt er slått over hvor uvanlig det er å spørre dem det gjelder når en skal få til en forandring. Vi har en unik tro på at forandring ikke er mulig uten at de det gjelder er involvert. Dette gjelder ikke minst mobbing, sier Eva myndig.

Hun forteller at når de skulle igang med anti-mobbe prosjektet "No1out" søkte de opp det de kunne finne av bakgrunnsinformasjon og fant stort sett bare uttalelser fra voksne, rundt det hun kaller fase 1 – hvem er mobber, mobbeoffer og hva er mobbing. Mens de unge som de snakket med, viste seg å være mest interessert i hvorfor mobberen mobber?

– Vi så at ungdommen tok mye kjappere i bruk følelsene sine og var også mer nådige med hverandre. Vi tror derfor ikke på regler og disiplin alene og programmer som er utarbeidet av bare voksne. Vi benekter ikke at de kan skremme folk til å la være i en periode, men vil det forandre folk over tid? Derfor bestemte vi oss for å gi ungdom anledning til å komme ut av rollen og nærme seg problematikken på en annen måte enn bare gjennom ordene. Og vi har opplevd et enormt engasjement og et mylder av uttrykk. Faktisk ble ikke ordene valgt som førsteuttrykk i det hele tatt, men foto, film, skulptur og så videre. Gjennom to-tre dager fikk ungdommene flere konkrete "oppdrag" de skulle løse. Det var viktig at materiellet de fikk å jobbe med var ordentlig, slik at det bidro til å gi det de kom opp med et løft.

Og Eva forteller at en oppgave der elevene ble delt i grupper – gjerne mobbere og mobbeoffer sammen - og skulle lage en virkelighetseske, framkalte et enormt engasjement. Noen grupper skulle lage en mobber, slik han/hun ser ut fra utsiden – og ser på seg selv fra innsiden. Tilsvarende for mobbeofferet. Så fikk de servert materialer som stål, aviser, ukeblader, lim ....

– Over alt hvor vi har gjort dette har elevene gått helt opp i det, og det vi har sett er at innsiden av både mobber og mobbeoffer er oppsiktsvekkende like. En blanding av "dritt" og "godhet" i begge. Som viser oss at grensa går inni menneskene, og ikke mellom dem. Sånn sett har vi 40-50 esker som taler forskningen midt imot, når det gjelder den proaktive og kyniske mobberen.

Da Bondevik lanserte regjeringens innsatsen mot mobbing, la han stor vekt på at dette problemet blir tatt hånd om helt ovenfra. Og det er sant, men vi har vektlagt perspektivet nedenfra og opp – og det ene er tomt uten det andre, sier Eva.

Når hun forteller skjer det så levende at hun makter å oppheve følelsen av tid rundt seg. Men klokka tikker ubønnhørlig videre. Ennå har hun mye på hjerte.

– Det vi kaller normalitetet er kommet inn på ei anorektisk, smal linje. Og for ungenes del begynner vurderingen tidlig om du befinner deg på denne linja. Jeg mener vi må være fryktelig på vakt mot stigmatisering. For vi er først og fremst mennesker, selv om livet bykser litt forskjellig med oss, av ting vi gjør selv, eller hva vi fødes inn i. Dette kan ødelegge den personen vi egentlig ønsker å være. For å komme videre er en av de viktigste nøklene å unngå stigmatisering. For hvis du er blitt stigmatisert - hva skal du forsvare deg med da?

Det beste jeg vet er derfor å få lov til å oppdage menneskene selv – uten at de er satt i båser på forhånd. Jeg har alltid hatt en ekstrem motstand mot båser, kategorisering, slår hun fast.

– Og motstand mot spill. I forbindelse med prosjektet "Hallo, er det noen der?" jobbet vi med barnevernsbarn. Da så vi tydelig at det blir mye spill. Vi møtte mange som ikke var ekte aktører i sitt eget liv fordi de levde i en verden full av voksne som ikke maktet å lage trygge kanaler.

– Prøver Forandringsfabrikken også å forandre voksne?

– Jo, så absolutt, vi har hatt forandringskurs for voksne i over 60 kommuner, der vi bruker de samme forandringsverktøyene som sammen med barn og unge. Og vi ser at hovedutfordringen for de voksne er å ta i bruk sin menneskelighet. Altfor mange vi møter føler seg fanget i sin profesjon og holder profesjonen som et panser mellom seg og dem de møter. Økt menneskelighet i systemene ville ført til en magisk forandring!

Hun høres overbevisende ut og med poetens treffende blikk borer hun inn til en glede hun unner alle å oppleve – gleden ved å være tålt!

– Rett og slett være tålt, selv om man er usminket og slapp i en halvskitten joggebukse.

Og mens hun er igang, hvisker hun ømt det lille ordet "velvilje". Smøreolje i all kommunikasjon. Hun konstaterer at det er så mye frykt, konkurranse som binder mennesker, ikke minst på arbeidsplasser. Så begynner hun å nynne "If you love someone, set them free", uten at noen andre gjester på Frk. Larsen løfter på et øyelokk.

Det tror jeg ikke de ville gjort heller hvis hun hadde reist seg og sitert yndlingsdiktet til Karin Boye, men hun gjør det ikke. For nå er tida ute. Både for intervjuet og på parkometeret ....

Bildetekst: – Det er nok av folk som skriver flinkhetens evangelium. Vi ville nå alle, i erkjennelsen av at det er flere mennesker her i verden enn de som trenger seg fram i første rekke som har verdifulle ting å komme med, forteller Eva Dønnestad. (Foto: Marit Rasten)