Fotografiet av arbeidet med en visuell teknikk i papirutgaven er tatt av og stilt til disposisjon fra PRESS/Redd Barna (S4973 fra PLA-heftet "Vi sa Vi")

– Hvor mange ganger kommer ikke ordene til kort? Spør en lege som snakker til en pasient om å forandre livsstil? Spør en prest som holder preken? Spør en lærer med tretti forskjellige elever foran seg? Spør Truls W. Gedde-Dahl, som gjennom en allsidig forskerkarriere i et miljø der ordene står høyt i kurs, i velvoksen alder møtte en metodikk for endring og samhandling kalt PLA. (Participatory Learning and Action, deltakende læring og handling). Metoden er spesifikt utviklet med tanke på å få i tale dem som vanligvis ikke har ordet i sin makt. Det er en metodikk-paraply for sterk brukermedvirkning, som viser seg å oppnå solide resultater.

Det første PLA-seminaret ble en skjellsettende aha-opplevelse, og troen på det skriftlige som eneste middel for å mobilisere kunnskap begynte for alvor å skrante ... Nå var tvilen allerede sådd, forteller Gedde-Dahl, da Folket ber ham fortelle hvordan engasjementet startet. Den gang jobbet han i Statens institutt for folkehelse. Han hørte stadig klager på at folk ikke gjorde som ekspertene sa. Dette vakte hans nysgjerrighet og han fikk støtte fra sin sjef Peter F Hjort til å undersøke om det ble annerledes når de en utfordring angikk fikk anledning til å avgjøre hva de sjøl ville gjøre. Med sin bakgrunn som sivilagronom undersøkte han først hva som kunne ligge bak den sterke ekspansjonen i de lokale forsøksringene i landbruket. Det viste seg å være at bøndene fikk styringsretten over forsøkene. Dette motiverte så mye at det ble en veldig drivkraft.

Gedde-Dahl tumlet videre med begreper som "lokal sjølbestemmelse" – hva innebærer det? Uvergelig nærmet pensjonsalderen seg denne engasjerte karen. Men i 1993, året før han gikk av med pensjon, ble "Fondet for Lokale helseforsøk" stiftet. Her er Gedde-Dahl fremdeles primus motor. Og fra denne basen arbeider han gjennom mange kanaler for å spre metodikk for samhandling og evaluering blant annet gjennom utdeling av stipender og priser. Årvåkent prøver fondet å følge med i prosjekter rundt om i landet som har tatt til følge PLA-tilnærmingen i arbeidet, og bidrar til å informere og holde kontakt med de miljøene der PLA har fått gjennomslag.

Når ordene kommer til kort, dosering ikke hjelper – men utfordringene er store, da tvinges man til å finne andre løsninger. Det var slik det startet og åstedet var utviklingslandene, der ekspertene måtte finne metoder å kommunisere med som ikke var akademiske. Poenget var å komme fram til noe som virket, som kunne føre til en forandring. Det viste seg at det å visualisere, det kunne alle, og skisser og tegninger fikk lettere fram den samlede kunnskap hos en gruppe. Alle kunne være med, selv om de var analfabeter. Både likheter og ulikheter mellom grupper ble svært tydelige på denne måten. Ved siden av dette tekniske grepet for å få i gang en kommunikasjon og prosess var holdningen hos ekspertene avgjørende. Et likeverdig samarbeid var en forutsetning. Det var ikke snakk om å tre løsninger ned over hodet på folk. Folk som ble trenet opp i gruppedynamikk og visuelle teknikker trådte til som tilretteleggere for prosjekter. Tilretteleggerne har en viktig funksjon. De skal være nøytrale, bare sørge for at prosessene går fruktbart for seg.

Fondslederen forteller at det var Sigrun Møgedal og John Jones som tok initiativ til å invitere Robert Chambers – den som i utlandet har skrevet mest om metodikken – til Norge. De inviterte til stormøte. Men Gedde-Dahl smiler når han forteller at svært mange syntes at dette var rare saker. Til nød noe man kunne drive på med i U-landene. Men her til lands, blant opplyste mennesker? Skepsisen var stor.

På den annen side oppdaget man etter hvert at andre nyere metodikker til tross for sjølstendig formell utvikling og ordbruk i realiteten bygget på mange av de samme prinsippene. Dette støttet oppfattningen av at PLA bygget på solid grunn. Og gir håp om at man kanskje kan arbeide seg fram til et felles språk som vil gi mindre forvirring enn i dag.

– En god prosess under andre navn eller uten navn kan godt være reell PLA mens en dårlig prosess kan bli kalt PLA sjøl om den ikke følger prinsippene (men gjerne låner overskrift), understreker Gedde-Dahl.

Og skepsisen er ikke ryddet av veien. Til det innebærer selve grunntanken om likeverdighet en trussel mot makten. Makten til de som mener å vite best.

– Dette er gjerne ubevisst, men like fullt en mekanisme som gjør det vanskelig å få et gjennombrudd for metodikken, konstaterer Gedde-Dahl. For når det gjelder resultater, så er det vanskelig å finne noe som er bedre. Her i Norge er et prosjekt i Øksnes kommune for rus – og psykiatriomsorg og i stor grad basert på PLA prinsipper et glimrende eksempel på at metodikken bringer resultater langt over det vanlige prosjekter har klart å oppnå.

– Men, understreker Gedde-Dahl, det er også slik at det både er eksplisitte regler og "koder" for handling i tradisjonell forskning som stemmer dårlig med metodikken. Det vanskeligste er at man har skullet være så objektive at man i praksis ikke har fått løftet fram etikken som en viktig ting i det daglige.

Selv opplevde Gedde-Dahl det samme som mange har gjort etter ham, da han var med på sitt første seminar. Han forsto da – tross samtaler og lesing om PLA i to år – at han på forhånd bare hadde ant litt av hva denne tilnærmingen innebar. Det han erfarte da var noe mye mer. Det helhetlige samspillet må rett og slett oppleves. Tanken på å lage en oppskriftbok ble langt mindre viktig, det var bedre å hjelpe de som vil lære til å få kontakt med praksis, helst ved sjøl å delta. For de aller fleste kan en skriftlig formidling av metodikken bare gi glimt av hvordan man kan oppnå en effektiv samhandling.

– Du ser at jeg er hørselshemmet, sier han og viser til sine høreapparatene. På et seminar sa jeg tydelig i fra om dette og alle nikket og forsto og sa at de skulle ta hensyn til det. Da vi skulle bestemme hvor vi skulle gå ut å spise om kvelden, brukte vil en samhandlingsteknikk for å ta den avgjørelsen. Alle kom med forskjellige momenter som de la vekt på. Selv la jeg vekt på god akustikk. Når momentene var på bordet skulle vi vektlegge dem fra 1-10. Først da jeg la alle mine 10 poeng på akustikken, forsto gruppen virkelig hva det vil si å være hørselshemmet. Ordene mine var ikke i seg selv nok til å trenge igjennom, selv om de ble bekreftet oppfattet. Dette er et lite hverdagslig eksempel på metodikkens mange muligheter til å avsløre både skinnenighet og skinnuenighet, noe som er veldig avgjørende for de endelige resultater av slike prosesser.

– Men folk må være interessert i å oppnå noe når de går i gang, ellers har prosessen mindre sjanse til å lykkes. Vitsen er at prosessen skal gjøre deltakerne myndige og ansvarlige. Men folk er ulike og også på ulike stadier av mottakelighet for denne arbeidsmåten. Kahlil Gibran oppsummerer egentlig betingelsene for å lykkes med PLA meget godt når han skriver: Ingen kan lære deg noe som ikke allerede halvveis slumrer i din vitens morgendemring. Så, hvis læreren er vis, ber han deg ikke komme inn i sin visdoms hus, men leder deg til din egen forstands dørterskel.

PLA er vellykket i alle verdens land fordi det ligger innebygget en respekt for menneskene. Den utnytter menneskets grunnleggende anlegg og mulighet for samhandling. Den fordrer først og fremst at de som går inn er villig til å avlære og stille seg i en lyttende posisjon og være åpen for at det finnes andre løsninger enn de som tidligere er valgt.

– En hyggelig bivirkning ved denne arbeidsformen er at man blir uhyre raskt kjent. Metoden tvinger fram kommunikasjon om vesentlige ting. Og alle deltakere er like mye verd. Tilretteleggerne sørger for at alle kommer til orde. Meninger og fakta som skal fram skal være de man føler og har erfart, ikke de som man tror de andre har, for her er det snakk om å verdsette den enkeltes ståsted. Menn og kvinner har gjerne startet analysen hver for seg, senere blandes gruppene og bygger videre på de foreløpige konklusjoner.

Det viser seg at man på denne måten også tolererer hverandre bedre. Det er lettere å tåle sann uenighet når bakgrunnen for den andres syn er kjent. Det er viktig å få fram realiteter som kan ha betydning for valg av handlingsalternativ. Det gjøres ved å triangulere – det vil si å få informasjon fra flere kilder og på ulike måter om en sak.

– Metodikken tar konsekvensen av at vi er forskjellig utstyrt, poengterer Gedde-Dahl, som tidligere hadde genetikk som fagfelt og vet hva han snakker om. – Ingen er like med hensyn til hvor mye vi oppfatter med hver enkelt av våre sanser, tenk bare på hvor ulik hørsel du og jeg har i gruppe sjøl om vi nå snakker bra sammen. Derfor satser denne metodikken på et bredt repertoar av teknikker så færrest mulig blir stående utenfor og man får informasjon fra ennå flere personer.

En annen motforestilling som metoden blir møtt med er fra folk som sverger til en spesifikk metode for hvert problem. De tror ikke at en metodikk kan være nøkkel på mange områder. Men erfaringer som er gjort både her til lands og i utlandet viser at den er så basal og fleksibel at den kan anvendes på utallige områder. I lokalsamfunn, i ungdomsarbeid, i rusarbeid, foreldresamarbeid på skolene. I England har man gjennomført mange lokale PLA-prosjekter for å bedre seksualopplysning og for å bekjempe rusmiddelbruk. Det viser seg også at folk moderer sine forventninger om service gjennom den innsikt i helsepersonellets arbeidssituasjon som prosjektene gir.