De to tegningene mot slutten skal vi forsøke å få med seinere på denne adresse

http://www.fflh.no/dialog/S5227k13-Vifaarvelevaluer.html

Foreløpig kan de sees i doc-versjonen: www.fflh.no/dialog/S5227k13-Vifaarvelevaluer.doc

Etter avtale med forfatterne presenteres her Kapittel 19 i boka:

Liv Aune, Nina Foss og Bjørg Berge Skåra

Fellesskap for utvikling - Medvirkning i praksis

2001 Kommuneforlaget AS, Postboks 1263 Vika, 0111 OSLO

E-post: bestilling@kommuneforlaget.no Internett: www.kommuneforlaget.no

K A P I T T E L 19

«Vi får vel evaluer’ oss framover»

PLA i prosessevaluering i rus- og psykiatriprosjekt i Øksnes

Nina Foss, ekstern tilrettelegger

KAPITTEL 19

«Vi får vel evaluer’ oss framover» PLA i prosessevaluering i rus- og psykiatriprosjekt i Øksnes

Nina Foss, ekstern tilrettelegger

Rus- og psykiatriprosjektet i Øksnes er et foregangsprosjekt når det gjelder brukermedvirkning og myndiggjøring av en gruppe mennesker som er sårbare og stigmatisert, og som har lang erfaring med problematiske relasjoner og opplevelser av ikke å bli hørt. Det har ikke manglet på utfordringer for brukere og helsearbeidere i prosjektet. De har prøvd å gå nye veier for å skape et prosjekt på brukernes premisser. Prosjektet tok også sjansen på å bruke eksterne tilretteleggere som ønsket å prøve ut brukerstyrte og medvirkende evalueringer. I dette kapitlet skal jeg prøve å vise hvordan PLA er brukt som evalueringsverktøy i prosessevaluering over en periode på nærmere 4 år. PLA er her brukt i nokså komplekse prosesser, med mange ulike deltakere og grupperinger.

I kapitlet betegnes målgruppa for prosjektet som «brukere», og de profesjonelle helsearbeiderne kalles «hjelpere».

Bakgrunn for prosjektet

Øksnes kommune er en kystkommune med ca. 4800 innbyggere ytterst i Vesterålen i nordre Nordland. Fiskeri er grunnsteinen i kommunens næringsliv. Helse- og sosialsektoren står for vel 38 prosent av kommunens utgifter. I denne sektoren har det de siste årene pågått omorganiseringer av tjenester, med nedbryting av sektortenkning for å tilby bedre og mer fleksible tjenester til dem som trenger det. Som en del av planarbeidet ble det i 1994–95 gjennomført en kartlegging av brukere av psykiatriske tjenester i kommunen (Delplan for psykiatri). Av totalt 270 registrerte brukere i kartleggingen hadde 45 både rusproblemer og psykiatriske problemer. Av disse ble 16 betegnet som «hardt belastede».

Kartleggingen 1994–95 og hjelpernes erfaring tilsa at denne gruppa hardt belastede falt mellom to stoler i det offentlige hjelpeapparatet. Mellom brukerne og hjelperne var det gjensidig manglende tillit. Prosjektdeltakere med både rusproblemer og psykiatriske problemer beskriver sin egen gruppe som ekstremt sårbare i sosiale relasjoner. Det skal lite til for at de opplever situasjoner som vanskelige eller mistenkelige, og de trekker seg fort ut av relasjoner og sammenhenger. Mange av dem har en lang historie med manglende tillit til hjelpeapparatet og en opplevelse av ikke å bli hørt. Hjelperne erfarte at dette var en gruppe som det var vanskelig å forholde seg til og å hjelpe.

Rus- og psykiatriprosjektet

Prosjektet «Psykiatri og rusomsorg i Øksnes kommune – ett treårig utviklingsprosjekt på brukernes premisser» foregikk i perioden 1997–1999. Prosjektet har vært finansiert med ca. kr 480 000 pr. år fra Sosial- og helsedepartementet samt en kommunal egenandel på ca. kr 70 000 pr. år. I 1996 ble det gitt økonomisk støtte på kr 150 000 til forprosjekt, til utvikling av ideer og arbeidsmåter. Dette var et prøveprosjekt utformet spesielt for å nå fram til mennesker med rusproblemer og psykiatriske problemer. Initiativtaker og prosjektleder gjennom hele perioden var Torbjørn Lahti, daværende leder for miljøarbeidertjenesten i kommunen.

Prosjektleders målsettinger for prosjektet kan sammenfattes slik (prosjektleders rapport):

�

Å utvikle tiltak og tjenester på brukernes premisser til mennesker med sammensatte problemer relatert til psykiatri og rus.

�

I samarbeid med brukere å etablere et fullverdig, samordnet kommunalt tilbud innen psykiatri- og rusomsorgen til alle som har behov for det.

�

Brukermedvirkningen skal være reell og bidra til at den enkelte kan bygge opp sin verdighet og sin tro på seg selv som ressurs. Den enkelte skal få bruke seg selv i samarbeid med andre i samme livssituasjon, for å komme tilbake til et aktivt liv i samfunnet.

Prosjektstart med brukermedvirkning

I planleggingsgruppa var det helt fra starten et flertall av deltakere med brukererfaring. Prosjektet startet som et lite forprosjekt våren 1996. Prosjektleder fikk med seg tre personer i en kjernegruppe. Alle tre hadde erfaring som brukere, én fra psykiatrien og to med kombinert problematikk. En av dem var nå ansatt som ruskonsulent/sosialarbeider i kommunen. Gruppa møttes på kveldstid i Klubbkameratenes (brukerorganisasjon for mennesker med rusrelaterte problemer) lokaler en kveld i uken. De drøftet og planla oppstart og premisser, uten innblanding fra andre profesjonelle hjelpere, politikere eller administratorer i kommunen. Allerede i mars 1996 tok prosjektleder kontakt med meg med forespørsel om å ta ansvar for prosessevaluering i prosjektet. Både han og ruskonsulenten hadde deltatt på et PLAkurs januar samme år, der Liv Aune var kursleder og jeg en av deltakerne.

PLA som redskap i prosessevaluering

Jeg sa ja til oppdraget om å prosessevaluere prosjektet på betingelsene at jeg fikk prøve ut PLA som tilnærming i deltakerstyrt evaluering, og at jeg fikk med Liv Aune som ekstern tilrettelegger.

Begge betingelsene var greie for prosjektleder. Ønsket om å prøve ut nye, brukerorienterte evalueringsredskaper var i tråd med tanker og målsettinger i prosjektet. Prosessevaluering vil si en evaluering i løpet av en prosess, ikke bare når et prosjekt er avsluttet.

PLA ble brukt som redskaper i evalueringen, sterkt inspirert fra aksjonsforskning. Det ble lagt vekt på å evaluere underveis for å kunne planlegge bedre videre. Som eksterne tilretteleggere i evalueringsprosessen var det vår oppgave å legge til rette for deltakernes egne analyser, evalueringer og planer for prosjektet de var involvert i. Vår oppgave var å stille spørsmål, og ut fra spørsmålene finne arbeidsredskaper som kunne stimulere til diskusjon.

Vi tilrettela for tre evalueringer i løpet av prosessen, med påfølgende rapporter. De tre evalueringsrundene bygger på hverandre. Vi tok med visualiseringer og tematikk fra en evalueringsrunde til den neste, for at deltakerne skulle vurdere og revurdere prosessene de var med på. Evalueringene ble gjennomført slik:

�

Evaluering av forprosjektet, høsten 1996

�

Prosessevaluering, mars 1998

�

Sluttevaluering, mars 2000

Jeg skal prøve å vise konkret hvordan vi organiserte hver av evalueringene. I alle evalueringene har deltakerne startet med å analysere hva som har skjedd til nå. Deretter har de gått over til å drøfte vektlegginger og utfordringer framover. Tanken har vært å skape en deltakerbasert evaluering for videre handling, en evaluering av og i prosessene.

Evaluering av forprosjektet

Prosjektlederens intensjon med å få eksterne tilretteleggere for evalueringen var at det trengtes en grundig evaluering av forprosjektet i den endelige søknaden om prosjektmidler. Målgruppa for evalueringen var derfor både deltakerne i prosjektet, det politiske system i kommunen og Sosial- og helsedepartementet. Som tilretteleggere var vår intensjon primært å legge til rette for en deltakerbasert evaluering.

Planlegging – et samarbeid over tid mellom tilretteleggere og deltakere

Eksterne tilretteleggere som inngår i prosesser i PLA-arbeid, skal ikke ta på seg roller som eksperter utenfra og ovenfra. Oppgaven er å legge til rette for at deltakernes kunnskaper og erfaringer kommer fram. Gode spørsmål, som deltakerne finner relevante, er imidlertid vanskelige å finne dersom feltet og problemstillingene folk står oppe i, er ukjent. Det er derfor en forutsetning for fruktbart PLA-arbeid at eksterne tilretteleggere bruker tid sammen med deltakere innenfra for å arbeide fram problemstillinger.

I planlegging av evalueringen snakket vi flere ganger med prosjektleder i telefonen, og fikk tilsendt skriftlig materiale. I mai dro jeg til Øksnes og var deltakende observatør på et av møtene i kjernegruppa. Dette ga verdifull innsikt i hvordan deltakerne tenkte og arbeidet: tett, personlig og engasjert. De viste et inngående kjennskap til brukergruppa de ønsket å nå, basert på egne erfaringer med rus og/eller psykiatriske problemer. Gruppa hadde så langt kommet fram til at de ønsket å starte med en møteplass der brukerne kunne komme. Plassen skulle kjennes trygg, være brukernes egen – og helst ligge i et bygg som ikke var del av det kommunale helse- og sosialsystemet. De drøftet også hvordan de skulle rekruttere deltakere: gjennom å bygge på kjennskap til folk, og også at rekrutteringen måtte skje gradvis. Da kunne folk komme og se an plassen og folkene der, selv være med på å utforme hvordan de ville at plassen skulle være, og dette uten at for mye skjedde samtidig. Mot slutten av møtet fikk jeg være med på gruppas første besøk i de lokalene som ble til møteplassen etter hvert. I løpet av sommeren kom møteplassen i gang. Før høsten kom, var det ca. ti deltakere som benyttet møteplassen.

Evalueringsmøte med kjernegruppa

Etter samtaler og deltakelsen i kjernegruppa hadde vi fått et brukbart grunnlag for å planlegge et evalueringsmøte for gruppas arbeid høsten 1996. Deltakernes arbeidsmåter og tanker ble styrende for hvilke spørsmål som ble stilt inn i evalueringen. Liv og jeg satte oss ned og prøvde ut spørsmål og teknikker sammen i flere om-ganger. Vi hadde parallelt telefonsamtaler med prosjektleder angående opplegget. I september dro vi til Øksnes og hadde et fire timers evalueringsmøte med de fire deltakerne i kjernegruppa.

Før vi dro til Øksnes i september, visste vi at møteplassen var kommet i gang. Vi ønsket å lage et PLA-møte for alle deltakerne på møteplassen, for å få også deres synspunkter med i rapporten. Vi foreslo et slikt møte overfor kjernegruppa, men de var svært tilbakeholdne til det. De mente at det ville være altfor tidlig å be deltakerne om å analysere møteplassen. De understreket sårbarheten i brukergruppa, og at dersom det ble stilt krav så tidlig, ville de risikere å miste verdifulle deltakere. Vi ble imidlertid invitert til å komme og være med på møteplassen en av møtekveldene samme uken. Kjernegruppa forberedte deltakerne på at vi kom, og vi var til stede, drakk kaffe, pratet. De så hvem vi var, og vi så hvem de var og hvordan samværet på møteplassen foregikk. I tråd med PLA-tenkning brukte vi tid sammen med folk på deres arenaer – og prøvde å la være å haste av gårde.

Evalueringsmøtet med kjernegruppa varte i fire timer. Følgende spørsmål og teknikker ble benyttet:

�

Håp og frykt rundt det å delta i prosjektet? (Den enkeltes motivasjon for å bli med) Redskaper: Gule lapper og Delfi-teknikk

�

Hva har skjedd så langt i prosjektet? Redskap: Historisk tidslinje; deltakerne tegnet inn viktige hendelser og personer

�

Mål for prosjektet videre? Redskap: Matrise med prioritering

�

Hvem deltar i prosjektet nå? Redskap: Venn-diagram; deltakere, innflytelse, samarbeid

�

Hvordan ønsker dere at det skal bli framover? Redskap: nytt Venn-diagram; deltakere, innflytelse, samarbeid

Oppsettet viser at vi startet å arbeide med den enkeltes motivasjon, håp og frykt ved å delta. Derfra ba vi dem se tilbake og kartlegge prosessen til nå. Så løftet vi blikket framover mot mål videre. Ut fra at brukerstyring var et overordnet mål for prosjektet, initierte vi til slutt en kartlegging av deltakerne, deres innflytelse og samarbeid nå – for til slutt igjen å be dem tenke framover.

Vår rolle på evalueringsmøtet var å stille spørsmål, instruere i bruk av visuelle redskaper og bidra til at diskusjonene ikke sporet av for mye. Vi tok, med gruppas godkjennelse, notater underveis. Visuelle PLA-redskaper var ukjente for gruppa. Vi opplevde noe skepsis i starten, men diskusjonene rundt visualiseringen ble etter hvert innholdsrike. Som ferske tilretteleggere var vi forbauset over hvor mye kunnskap og analyser som kom fram i løpet av bare fire timer.

Når PLA blir brukt i evalueringer, er det viktig at diskusjoner og analyser blir gjort av deltakerne selv, der og da. Det er ikke noe evaluatorer gjør i ettertid. Deltakerne kommer med sine tanker og erfaringer, og må lytte til de andres – det bidrar til en utvidelse og utdyping av forståelse hos alle. De visuelle redskapene gjør det lettere for alle å komme med sitt. Det blir et fokus mer på sak enn på person når alle bidrar med å skape felles visuelle framstillinger.

Evalueringsrapporten

Rapporten (Foss 1996) var primært basert på evalueringsmøtet med kjernegruppa, men med utfyllende data fra deltakende observasjon og samtaler. Den ga en konkret gjennomgang av hva som hadde skjedd i forprosjektperioden. Kjernegruppas prioriterte mål for videre arbeid var personlig utvikling – eller å «komme seg til-bake til livet», å skape en fleksibel møteplass og likeverdige relasjoner mellom deltakerne. Deltakerne vurderte prosjektet til å ha stor grad av deltakerstyring, selv om de to sterkeste aktørene var prosjektleder og ruskonsulent. Overordnet for alle var å få finansiering til å videreføre arbeidet de hadde startet.

Da utkastet til rapport var ferdig, ble den sendt tilbake til kjernegruppa og til brukerne på møteplassen for godkjenning. De kom med noen forslag til endringer før rapporten ble sluttført. Rapporten inngikk i søknad om midler, og prosjektet fikk støtte til drift i tre år.

Evaluering midtveis

Midtveis-evalueringer er særlig verdifulle, fordi deltakerne da har gjort erfaringer over noe tid. De kan analysere prosessene – og det vil fortsatt være mulig for dem å endre kursen om de finner det nødvendig. Mot slutten vil ikke en evaluering gi den-ne muligheten for revurdering av arbeidsmåter.

Planlegging

Da vi dro tilbake for å tilrettelegge midtevalueringen våren 1998, var prosjektet godt i gang.

Denne gangen var vår viktigste hensikt å skape diskusjon og analyser ved hjelp av et evalueringsmøte blant brukerne i prosjektet. I tillegg ønsket vi en oppfølging av diskusjonene i kjernegruppa, og også drøftinger blant deltakere i de styrende organene rundt prosjektet. Mye hadde skjedd både med antall brukere, samarbeidspartnere og organisering av prosjektet. Vi opplevde at det var behov for en kartlegging av prosjektet fra de ulike aktørenes ståsted – noe som ble støttet av prosjektleder.

Igjen planla Liv og jeg, og vi konfererte med prosjektleder på telefon. I februar dro jeg på deltakende observasjon på møte i styringsgruppa for prosjektet, for å få et innblikk i hvordan de arbeidet. På denne måten hadde vi vært til stede, lyttet og lært i alle grupperingene i prosjektet før vi gjennomførte PLA-møter med dem. Særlig for brukerne tror vi at dette var viktig. Ifølge prosjektarbeiderne var mange av brukerne svært tilbakeholdne med å delta på det planlagte evalueringsmøtet, men da en av dem sa at «det er jo berre ho Liv og ho Nina», så var det greiere. Mange visste hvem vi var.

Praktisk tilrettelegging

Prosjektleder hadde ansvar for å organisere møtesteder, invitere deltakere til å komme og avklare avtaler for intervjuer osv. Vårt ansvar var som tidligere å stille spørsmål og organisere PLA-møter. Denne gangen hadde vi to PLA-evalueringsmøter:

�

med brukerne på møteplassen (4 timer)

�

med styringsgruppa (2 timer)

I tillegg gjennomførte vi halvstrukturerte intervjuer med brukere, hjelpere og administratorer. Vi deltok uformelt på møteplassen og var deltakende observatører i møte i styringsgruppa. Det meste av arbeidet sammen med brukerne foregikk på ettermiddag og kveld, for det passet dem best. Hjelpere og administratorer møtte vi på formiddagen.

PLA-evalueringsmøte med brukerne

Evalueringsmøtet fant sted på møteplassen på en tirsdagskveld – en av de faste åpne kveldene. Ingen av oss visste hvor mange som ville komme, selv om prosjektleder hadde snakket med mange for å mobilisere. Vi var svært glade da så mange som 14 møtte fram, inkludert de tre hjelperne (prosjektleder, ruskonsulent og en psykiatrisk sykepleier) som var tilknyttet prosjektet. Hjelperne var innom og pratet, drakk kaffe, deltok i aktiviteter og var tilgjengelig for brukerne når det var behov for det. Bare prosjektleder var lønnet i prosjektet, de andre to utformet sine arbeidsoppgaver slik at prosjektdeltakelse var en del av arbeidet, med tilslutning fra ledelsen i helse- og sosialetaten.

Vi deltok i kaffedrikking og småprat i vel en time før vi dro i gang det mer formelle evalueringsmøtet. Vi delte gruppa i to, med en tilrettelegger i hver gruppe. Gruppene fikk likelydende spørsmål og redskaper å arbeide med, ellers arbeidet gruppene gjennomgående hver for seg i ca. fire timer. Det var midnatt før vi forlot møteplassen.

Denne gangen spurte vi:

�

Hva er prosjektet? Hvilke aktiviteter foregår, og hvem deltar i hva? Inkluder aktiviteter som er avsluttet, og ting dere ønsker å starte med Redskap: Aktivitetssol

�

Hvem deltar i prosjektet? (Deltakere, innflytelse, samarbeid) Redskap: Venn-diagram

�

Mål for prosjektet framover? Redskap: Matrise med prioritering

Det mest slående ved møtet var den gode atmosfæren i gruppa og de grundige analysene og diskusjonene deltakerne imellom. De opplevde det interessant å visualisere og se svart på hvitt hvor mange varierte aktiviteter de faktisk var engasjert i gjennom prosjektet. I visualiseringsarbeidet var det gjennomgående svært konkrete drøftinger og utdypninger. Alle deltok. Ved avslutningen hang vi opp alle visualiseringene på veggen, og deltakerne studerte og sammenliknet spontant framstillingene mellom gruppene.

Prosjektleder kommenterte etterpå at mange i gruppa vanligvis hadde svært vanskelig for å sitte ned og diskutere et tema mer enn svært kort tid. De ble fort rastløse. Med dette opplegget hadde deltakerne deltatt i oppgaver og diskusjoner i fire timer, det var nesten utrolig!

Figur 51 Aktivitetssol Hva foregår i prosjektet? Hvem deltar? Avsluttede og ønskede aktiviteter?

Kort oppsummering av deltakernes vurderinger

Av Aktivitetssolen ser vi et prosjekt med ca. 30 brukere og et bredt spekter av aktiviteter. I vurdering av deltakelse og innflytelse konkluderte brukerne med at prosjektet var sterkt influert av dem selv. Det kom imidlertid fram at brukerne hadde svært lite kjennskap til den faglige og administrative siden av prosjektet. De viktigste målsettingene framover var: å opprettholde samholdet, å sikre videreføring av prosessene etter prosjektperioden og å øke livskvalitet for deltakerne.

PLA – evalueringsmøte med styringsgruppa

I PLA-møte med styringsgruppa ba vi dem om å vurdere egen grad av styring på prosjektet (Matrise-vekting). Deretter ga vi dem samme oppgave som brukerne fikk: å vurdere deltakelse, innflytelse og samarbeid (Venn-diagram).

Fokuset i dette møtet var på styring og innflytelse, de ble ikke bedt om å kartlegge prosjektet og å lage mål. Dette var tema deltakerne på møteplassen satte agenda for.

Sammenlikning mellom brukere og styringsgruppa

Gjennom sammenlikning av Venn-diagram og de to brukergruppenes analyser av deltakelse ble det tydelig at prosjektet på dette tidspunktet nærmest var et todelt prosjekt: En del av prosjektet var rettet mot brukerne; i en annen del av prosjektet arbeidet prosjektleder med holdnings- og atferdsendring innad i det offentlige hjelpesystemet. Brukerne og styringsgruppa hadde svært lite kjennskap til hva som gikk for seg i hverandres systemer. Prosjektleder var den eneste med oversikt over helheten i prosjektet.

Både styringsgruppa og brukergruppa vurderte prosjektet til å ha stor grad av brukermedvirkning. Dette ble gjennomgående støttet i intervjuer og samtaler vi hadde med ulike deltakere og ansatte i kommunen.

Sluttevaluering i mars 2000

Sluttevalueringen ble gjennomført i løpet av tre intensive dager i Øksnes. Prosjektet hadde i løpet av de tre årene utviklet seg fra en forsiktig brukerstyrt start med møteplassen, til et komplekst nett av relasjoner, mellom brukere og hjelpere, opplæringstiltak, andre tiltak og utstrakt samarbeid med enkeltpersoner og instanser. Planleggingen av evalueringen tok denne gangen utgangspunkt i hva som kom fram i midtevalueringen og gjennom telefonsamtaler med prosjektleder.

Vi sendte et forslag til organisering av sluttevalueringen til Øksnes allerede i januar, slik at de kunne fylle ut, komme med andre forslag osv. Vi fikk for det meste tilslutning til de spørsmålene og den organiseringen vi foreslo. Prosjektet framsto midtveis som nærmest todelt, med prosjektleder og to andre hjelpere som mellommenn mellom brukere og kommunalt system. Vi ønsket en grundig sluttevaluering fra både bruker- og hjelpersiden. I tillegg fikk vi ved midtevalueringen en del informasjon om viktige samarbeidspartnere for prosjektarbeidere og -brukere. Prosjektleder foreslo å komplettere evalueringen med synspunkter fra sentrale samarbeidspartnere. Vi visste også at prosjektet hadde bidratt til at mange brukere nå hadde arbeid, skole, bolig og en mer ordnet økonomi. Vi ønsket tall og oversikt, og prosjektleder tok ansvar for å skaffe disse opplysningene.

Også denne gangen var det helt grunnleggende å få fram hvordan brukerne hadde opplevd deltakelse i prosjektet, og hvordan de tenkte seg at prosjektet kunne videreføres etter prosjektslutt. Vi startet med evalueringsmøte med deltakerne på møteplassen, og gikk derfra videre til evalueringsmøte med styringsgruppa, og så til samtaler og intervjuer med brukere, hjelpere, administratorer og samarbeidspartnere. Samtalene fungerte utdypende, og ga hver av de intervjuede tid til å reflektere over hva prosjektet hadde betydd for dem, hva de hadde lært, og hva prosjektet hadde oppnådd. PLA-møtene var imidlertid hele tiden grunnleggende og retningsgivende for hvordan vi arbeidet sammen med folk.

Evaluering blant deltakerne på møteplassen

Vi skal ikke gå detaljert inn i spørsmål og organisering for alle tre dagene, interesserte kan lese den fullstendige rapporten (Foss 2000). Vi skal bare gjengi hvordan møtet på møteplassen var organisert. Deltakerne arbeidet med visuelle framstillinger på hvert av punktene nedenfor. Alle framstillinger ble etter hvert hengt opp på veggen – med mulighet for å diskutere dem.

Tidsramme: 2 timer; kl. 21–23:

�

Evaluere måloppnåelse for prosjektet – ut fra målsettinger deltakerne satte opp i midtveis-evalueringen Redskap: Matrise-vekting. Hver enkelt gir 0–3 poeng på hvert mål (fra 0: ingenting har skjedd – til 3: god måloppnåelse), og det summeres opp.

�

Hva har vært viktigst for den enkelte? Redskap: Post-it-lapper (inntil to til hver) og Delfi-teknikk.

�

Kartlegge prosjektet nå, fokus på positivt, negativt og utfordringer framover. Redskap: To grupper, tegne prosjektet. Plassere inn på tegningen post-it-lapper med bra, ikke bra og utfordringer framover.

Figur 52 Vurdering av måloppnåelse
$C:\Users\MH\Desktop\images\Nina_img_0.jpg$	$C:\Users\MH\Desktop\images\Nina_img_1.jpg$
Sosialt samhold	25
De som er med i det her, blir respektert og akseptert som vanlige folk	24
Brukerstyring	24
Opprettholde det sosiale prosjektet	23
Øke livskvaliteten	22
Fange opp andre som har lyst til å være med	20
Akseptere deres problemer	20
Åpenhet, være ærlig	19
Egenutvikling	19
Møteplass etter prosjektet	19
Dekke ulike behov	19
Komme seg ut i det vanlige, få jobb	18
Tilpasse til den enkelte eller mestre hverdagen på en best mulig måte	18
Et helsevesen i samarbeid med brukerne	14
Samarbeid mellom Klubbkameratene og Mental Helse	11
Fungerer etter prosjektet	Ikke vurdert

Tabellen ovenfor er satt sammen av to gruppers tabeller, slik de utformet dem våren 1998. Tabellen dekker alle målsettingene de formulerte den gang. Tallene som angir vekting, er summer av deltakernes enkeltvurdering fra 0–3 poeng på hvert punkt. Maksimal mulig poengsum er 30, da det var 10 deltakere.

Sosialt samhold, brukerstyring, at de som er med blir respektert og akseptert som vanlige folk, å opprettholde det sosiale i prosjektet og å øke livskvaliteten er de feltene deltakerne mener at prosjektet har kommet lengst med. Målene er nær knyttet til den konkrete samhandlingen på møteplassen. For deltakerne har prosjektet bidratt positivt med deltakelse, samhold og innflytelse i et sosialt miljø. Mange opplever at de blir respektert, og at livskvaliteten deres har økt gjennom deltakelse i prosjektet.

Det er viktig å huske at brukergruppa er mennesker med til dels store og sammensatte rusproblemer og psykiatriske problemer – med stor sårbarhet i sosiale relasjoner. Deres vurdering av måloppnåelse er etter mitt syn derfor oppsiktsvekkende. Prosjektet har gitt rom for å bygge relasjoner både til andre brukere og til hjelpere i prosjektet. Funnene her støttes av brukernes individuelle vurdering av hva som har vært viktigst for dem: Oppsummert viser vurderinger at samholdet og relasjonene på møteplassen og brukermedvirkning – relasjonene mellom brukere og hjelpere – har vært viktigst. Dette betyr ikke at alle relasjoner har vært rosenrøde, for det har vært store konflikter blant deltakere i perioder av prosjektet. Noen av deltakerne er kritiske til hvordan prosjektet har vært ledet, og savner informasjon om den kommunale siden.

Framover er deltakerne opptatt av å få flere med, få til nye aktiviteter og få et bedre samarbeid med Mental Helse. Brukerne er skeptiske og avventende til hvordan det skal gå med møteplassen når prosjektperioden er over, selv om de har fått en ny permanent møteplass som start på videreføringen av prosjektet.

Hva har tilretteleggerne lært?

�

At planlegging er tidkrevende, men sikrer et godt resultat. Kunnskaper og erfaringer kommer fram på kort tid.

�

At det kan være viktig å bruke tid på å være sammen med deltakere. Sitt ned, lytt og lær, og la folk få lov til å se oss an.

�

At PLA-møter bør foregå på deltakernes egne arenaer. Dersom det er deltakere fra flere grupperinger, velg arenaen til dem som «vanligvis stiller bakerst».

�

Folk kan! Grupper som er sårbare og ikke vant til å bli hørt, klarer å skape visualiseringer og gode diskusjoner. Brukerne ga uttrykk for stolthet og eierskap over det de deltok i, og over det de skapte i møtet. PLA bidro til myndiggjøring som deltakere og evaluatorer.

�

Diskusjoner rundt felles visualisering gir nyanserte og rike analyser både blant brukerne og blant travle kommunale deltakere.

�

At PLA er velegnet for å få mennesker engasjert i drøftinger og analyser som angår dem, også mennesker som vanligvis ikke uttaler seg.

�

At PLA-redskaper åpner muligheter for konkret prosessevaluering – også der mange ulike aktører er involvert.

�

Vi har fått dyp respekt for deltakerne i Øksnes. Alle har våget å prøve nye veier. Brukerne har tatt mer styring, og de som pleier å bestemme, har våget å slippe kontroll.

Sammendrag av sluttrapporten for psykiatri og rusomsorg i Øksnes kommune

Styringsgruppas vurdering Brukernes vurdering

Jeg skal avslutte med å referere sammendraget fra sluttrapporten. PLA-redskaper har vært essensielle for å få fram detaljerte og konkrete deltakeranalyser av prosjektet. Sluttrapporten viser et prosjekt som har betydd mye for både enkeltbrukeres prosesser fram mot «å komme ut i livet», og for helsearbeideres, politikeres og administratorers tro på brukermedvirkning.

Etablering av møteplassen

Prosjektet startet med etablering av møteplassen. Omkring 30 brukere deltar på møteplassen, ut fra individuelle ønsker og behov, gode og dårlige perioder. Møteplassen har vært nerven i prosjektet gjennom hele prosjektperioden. Brukerne framhever møteplassen når de evaluerer prosjektet. Den har bidratt positivt med deltakelse, samhold, innflytelse og respekt på deres premisser. For mange har relasjonen til prosjektleder vært unik. Han har møtt dem med respekt og fokus på egne ressurser. De har fått hjelp på egne premisser, det har betydd mye for personlig utvikling.

I 1998 satte deltakerne på møteplassen opp sine målsettinger for prosjektet. Målsettingene er rettet mot relasjoner på møteplassen, relasjoner mellom brukere og hjelpere i prosjektet og mot egenutvikling for den enkelte deltaker. Ved sluttevaluering mener brukerne at måloppnåelsen er ganske god på alle de viktigste målsettingene. Mange opplever økt livskvalitet gjennom deltakelse i prosjektet. Brukerne opplever at det har blitt lettere å få hjelp i løpet av prosjektperioden, og grunnen, mener de, er nærhet til de sentrale hjelperne.

Brukerne er avventende til videreføring av prosjektet innenfor ordinære kommunale rammer.

Rehabiliteringstiltak

Med utgangspunkt i relasjoner mellom brukere og hjelpere på møteplassen har det blitt iverksatt en rekke rehabiliteringstiltak for enkeltbrukere. Det har vært et utstrakt samarbeid mellom brukere, brukerorganisasjoner, bedrifter og helse- og sosialapparat.

Bolig

Gjennom prosjektet er det i samarbeid med boligtjenesten lagt til rette for kjøp eller leie av bolig for 21 personer med behov for fast bopel. Det har blitt lagt vekt på den enkeltes ønske om geografisk plassering, heller enn nærhet til tjenestetilbud. Flere har valgt å bosette seg i utkanten av kommunen. Dette har hatt som utilsiktet konsekvens en nedbygging av kommunal stigmatisert «ghetto».

Sysselsetting og utdanning

Totalt 32 personer har kommet i gang med sysselsetting eller skolegang som del av prosjektet. 24 er sysselsatt i ASVO, vernet bedrift, i fiskeritiltak eller i ordinære private eller offentlige bedrifter. 8 personer har kommet i gang med voksenopplæring. Av de 32 har 6 personer falt ut av aktivitet i løpet av perioden.

Økonomi

Om lag 30 personer har gjennom prosjektet fått en mer ordnet økonomi.

Akuttplasser

Brukerne uttrykte tidlig behov for et lokalt tilbud ved akutte krisesituasjoner. I 1997 ble det etablert akutt-krise-plasser der personer frivillig kan bo over kortere tidsperioder. Plassene har vært benyttet av brukere i prosjektet, men også av andre grupper. Det har vært ca. 300 liggedøgn pr. år på akuttplassene, og antallet tvangsinnleggelser til andre sykehus er redusert.

Økonomiske resultater

8–10 personer har kommet seg ut av sosialhjelpsordninger. Dette gir kommunen en årlig besparelse på ca. kr 1 000 000.

8 personer er ifølge Trygdeetaten konkret kommet seg ut av ytelser fra trygdesystemet. Dette gir en samfunnsøkonomisk besparelse på ca. kr 6 000 000 pr. person i løpet av 30–37 år.

Sykehusinnleggelser er redusert med ca. 10 (à 10 døgn) pr. år. Dette gir en samfunnsøkonomisk besparelse på ca. kr 555 000 pr. år.

Lokalsamfunnspsykiatrigruppa (LSPG)

LSPG ble etablert i 1997 og er et fagteam bestående av prosjektleder, ruskonsulent, psykiatrisk helsearbeider og lege. Mot slutten av prosjektperioden ble gruppa utvidet til åtte personer. Gruppa har helhetlig ansvar for psykiatritjenesten, for å takle sykdom og kriser tidlig i forløp, og ha ansvar for samarbeid og oppfølging. I prosjektet har LSPG bidratt til økt tilgjengelighet og mer fleksible tjenester for brukergruppa, og til økt faglig trygghet for deltakerne i gruppa.

Samarbeidspartnere

Det er utviklet godt samarbeid med instanser som lensmann, ASVO, vernet bedrift, trygdeetat og ledelse i kommunen. Samarbeidet har vært viktig for å skape helhetlig tilbud for den enkelte. Det er satt i gang kompetansehevingsprogram over 2 år i kommunen, med fokus på utvikling av samhandlingskompetanse.

Kommunale samarbeidspartnere har overveiende positive erfaringer med arbeidsmåter og brukermedvirkningsprosesser i rus- og psykiatriprosjektet. De viser til mer tilgjengelige helsetjenester, kostnadsbesparinger på trygdebudsjett, nedgang i rus, bråk og arrestasjoner, bedre tilknytning og oppfølging ved arbeidstiltak for brukergruppa. Tenkning og arbeidsmåter påvirker reorganisering i det totale kommunale tjenesteapparatet. Samtlige framhever hjelperne i prosjektet som nøkkelpersoner for de positive prosessene.

Styringsgruppas evaluering

Styringsgruppa gir en vurdering som viser god måloppnåelse på de sentrale målene: Brukermedvirkningen har vært reell, og prosjektet har i stor grad klart å utvikle tiltak og tjenester for personer med kombinerte rus- og psykiatriproblemer. Gjennom prosjektet har deltakere i styringsgruppa lært at brukermedvirkning er mulig. De har fått økt respekt og forståelse for brukergruppa og økt tro på samarbeid.

Erfaringer fra hjelperne på møteplassen

Hjelperne på møteplassen trekker fram møteplassen som sentral for prosjektet. Den er en trygg arena, med toleranse for gode og dårlige perioder og rom for enighet og konflikt. Blir det for tøft, kan de forlate og komme tilbake. Deres egen tilgjengelighet og kontinuitet har vært nødvendig for møteplassen, men også krevende. De mener at mange av brukerne er blitt flinkere til å sette ord på ting gjennom prosjektet, og at de nå krever å bli hørt.

Relasjonen mellom bruker og hjelper i helsevesenet setter hjelperne på prøver, både faglig og personlig. Hjelperne er imidlertid ikke i tvil om at arbeid for økt brukermedvirkning er veien å gå. De opplever å ha nådd fram til mennesker med rus- og psykiatriproblemer. De opplever støtte for å fortsette prosesser som er satt i gang i prosjektet. De ser at tenkning og praksis som er utviklet i prosjektet, er i ferd med å spre seg til det resterende hjelpeapparatet.