Den 7. mars var det kraftige advarsler i Dagsavisens leder mot forverringen i vårt demokrati. Det er relativt stor enighet om at grasrotas minkende tillit fra til politikere er sentralt. Et tillitsforhold avhenger av begge parter så tilliten fra politikerne til folk flest er en minst like viktig del av utfordringen. Nåtidige situasjonsbeskrivelser er lette å resonnere over men vanskelige å fortolke rett. Burde vi ikke konsentrere oss mer om å finne empiriske løsningsforsøk for framtida tilsvarende de Arbeidsforskningsinstituttet berettet om i Dagsavisen 10. mars? Har vi ikke også en moralsk forpliktelse til å satse på det gode og sanne eksemplets makt overfor andre land vi så gjerne vil eksportere demokrati til?

Muligheter som er grundig testet i praksis med bra resultat kan kalles lovende. Dette gjelder også den form for samarbeid mellom det representative og det direkte demokrati som kalles "deltakende budsjettering".

Truls W Gedde-Dahl i Aksjon Deltakende Budsjettering for Fondet for Lokale helseforsøk

Tillegget her fra det opprinnelige manuskript av 10/3 kom ikke med i avisa:

Gjensidig tillit med deltakende budsjettering

----------

Bystyret i Oslo skal den 16. mars ta stilling til et innbyggerinitiativ som tilrår at man prøver dette i Oslo. Et positivt vedtak vil bety at politikerne ønsker å gjengjeld folks tillit ved valgene ved å åpne for et nærmere samarbeid under hele valgperioden. I et slikt vedtak ligger det to presiseringer. Den ene er at by- og bydelsadministrasjonene skal hjelpe innbyggerne med de tekniske opplysninger som trengs når de frivillige skal utarbeide konkrete forslag til tiltak. Den andre er fastsetting av hvor stor del av hele budsjettet som innbyggerne sjøl skal disponere. Alle borgere som ser behovene er i strukturerte prosesser med på å avgjøre hvilke av forslagene som kan gjennomføres innen den økonomiske rammen som politikerne har bestemt for hvert budsjettår.

Bystyret/BU kan stanse så dårlige tiltak at de ikke vil forplikte byen/bydelen til å iverksette de. Så langt vi har forstått den omfattende praktiske bruk av deltakende budsjettering i andre land skjer dette svært sjelden. Innbyggerne har nemlig sjøl hånd om to hindere de opprinnelige ideene forslagene først må passere. Det ene er at samarbeidet med administrasjonen gir innsikt i hva som er urealistiske tekniske forutsetninger, det annet er innbyggernes omhyggelige sluttpriorietering hvor de minst gode forslag ikke kommer med innen rammebeløpet (vedkommende år).

Ordningen med deltakende budsjettering har vist seg å bygge tillit mellom politikere, administrasjon og innbyggerne. Dette er forbundet med åpnere administrasjon, mindre korrupsjon, myndiggjøring av grasrota, mer realistiske dialoger, motivering på alle hold for læring. Synlige konkrete tiltak som innbyggerne har følt stort behov for er iverksatt. Dette inkluderer større innsikt i og dermed breiere forståelse av tiltak for små grupper med spesielle behov. Dette har krevd stor omtanke, arbeidsinnsats og løpende evaluering samt at personlige relasjoner ble satt inn for bedre samarbeid ikke for uren lobbyvirksomhet.

Den store vekten i offentlige utredninger det siste tiåret på medvirkning og brukerstyring synes langt om lenge også å ha ført til bedre praksis. Metodikker som for eksempel "deltakende læring og handling" har satt folk i stand til å utnytte flere av de demokratiske rom som egentlig har vært der men som noen få ikke er så glad for at blir synlige (analogt med Stockholmstoget – MOM 10/3?). Det har kunne skapes tilsvarende rom med god effekt også i deler av næringslivet. De gode metodene fører gjerne til "organisasjoner som begeistrer". Dette er da også navnet på en åpen erfaringskonferanse i mai for folk ønsker å lære mer om den fleksible, gode samhandlingsprosess uansett fagområde. Tidligere vellykkede prosjekter med slik filosofi har ofte vist seg lite bærekraftige. Dette skyldes nok både manglende forståelse i samfunnet rundt prosjektene men ikke minst stor usikkerhet med hensyn til hvilke bestemmelser myndighetene kan finner på å endre, innføre eller signalisere.

Deltakende budsjettering kan støtte en kulturendring her. For også de andre deltakingsmetodene bygger på respekt mellom og for alle medarbeidere. Sammen på laget vil de kunne føre til ekstrautbytte = synergieffekter. Stabile prosedyreprinsipper vil kunne forløse store ressurser på grasrota.

Det var usedvanlig lett å få folk til raskt å bestemme seg for å underskrive en kort erklæring om saken. Det indikerer at hovedbudskapet er enkelt nok og at politikere som tar den opp rundt om i landet under valgkampen vil få stor respons. Oslo har nå sjansen til å bli trukket fram som en foregangskommune.

Truls W. Gedde-Dahl www.fflh.no og www.adboslo.no